Sveits er en konføderal republikk og gjengir Google sin beskrivelse av modellen fra sveits
Lovgivende makt
Lovgivende, bevilgende – og i noen henseender utøvende makt er lagt til den folkevalgte forbundsforsamlingen (ty. Bundesversammlung, fr. Assemblé Fédérale).Denne består av to likeverdige kamre, et stenderråd (Ständerat/Conseil des États) og et nasjonalråd (Nationalrat/Conseil National).
Stenderrådet har 46 medlemmer, valgt etter litt ulike regler for fire år, to fra hver kanton og én fra hver halvkanton. Nasjonalrådet har 200 medlemmer; de velges for fire år fra relativt like store kretser og etter forholdstallsprinsippet. Stenderrådet, som ikke velges etter folketallet, får gjerne en litt annen og mer konservativ sammensetning enn nasjonalrådet. Forbundslover må vedtas av begge kamre.
Stemmerettsalderen er 18 år. Kvinnene fikk stemmerett først i 1971 ved nasjonale valg. På kantonnivå ble kvinnelig stemmerett innført på ulike tidspunkter, men fra 1991 er det – etter vedtak i Sveits' høyesterett – allmenn kvinnelig stemmerett også ved lokalvalg i Sveits.
Ved forfatningsendringer og lovendringer kan det holdes folkeavstemninger. Det gis også adgang for velgerne til å ta initiativ til forfatningsendringer. Sveits har på denne måten et sterkere innslag av direkte demokrati enn noe annet vestlig land.
Utøvende makt
Regjeringen, som kalles forbundsrådet (Bundesrat/Conseil Fédéral), velges av den samlede forbundsforsamling etter forholdsmessige prinsipper. Forbundsrådet har sju medlemmer som bestyrer hvert sitt departement (ministerium). Forbundsforsamlingen velger blant de sju, for ett år av gangen, to medlemmer som innehar funksjonene som landets president og visepresident. Forsamlingen utnevner også en forbundskansler og en visekansler, som begge møter i forbundsrådet, men uten stemmerett. Selv om forbundsrådet er ansvarlig overfor forbundsforsamlingen, sitter den fast de fire årene den er valgt for.
Sveits er både regionalt, språklig og religiøst heterogent. Når landet likevel har vært så politisk stabilt, skyldes det at det sterkt desentraliserende system gir hver gruppe anledning til i stor grad å styre seg selv.
Administrativ inndeling
Landet var fra 1815 oppdelt i 22 kantoner, hvorav tre senere ble delt i halvkantoner. Antallet kantoner økte i 1979 til 23, da den fransktalende og katolske region Jura fikk kantonstatus etter blant annet folkeavstemning i alle landets kantoner. Kantonene har egne forfatninger og et omfattende indre selvstyre. Lovgivningsmyndigheten er som regel lagt til folkevalgte regionforsamlinger; regjeringen velges for det meste direkte av velgerne. Også på kantonnivå spiller det direkte demokratiet, gjennom folkeavstemninger, en viktig rolle. I noen kantoner utgjør velgerne selv den lovgivende forsamling.
På lokalt nivå har kommunene (Gemeinde) et betydelig selvstyre. Bare de største byene har valgte forsamlinger. I de øvrige kommunene treffes politiske avgjørelser direkte på velgermøter. Dette er en hensiktsmessig ordning i mange deler av landet på bakgrunn av de mange svært små kommunene; de minste kommunene har et folketall på bare 20-30 innbyggere.
Frem til årtusenskiftet hadde Sveits rundt 3 000 kommuner. De siste årene har imidlertid antall kommuner – etter lokale vedtak – blitt noe redusert, og ved årsskiftet 2016/17 hadde landet 2 255 kommuner. Lengst i reduksjonen i tallet på kommuner har kanton Glarus gått. Størst antall kommuner har kantonene Bern og Vaud, med henholdsvis 352 og 318.
Rettsvesen
Rettsvesenet er hovedsakelig et kantonanliggende. Det er imidlertid en føderal forbundsdomstol på 30 medlemmer, valgt for seks år av forbundsforsamlingen. Domstolens leder velges blant domstolens dommere for to år av forbundsforsamlingen; vedkommende kan ikke gjenvelges. Kantonene har litt ulike domstolsordninger.
