Beta
Lik oss på Facebook

Hjelp oss å få Ole Magnus hjem


Til: Barnevern

Mot barnevernets forfølgelse av familien Haug i Rana kommune.

Siden 1999, har familien Haug i Rana kommune vært forfulgt av Rana barnevernstjeneste.

Og etter de fjernet de to eldste barna, kom disse barna hjem etter 2 år med kamp.

Familien trodde da at marerittet var over.
Og kjempet videre, for at de tre yngste skulle ha det bra.
I alle år kjempet vi samtidig for å kunne redusere skadene som de to eldste hadde fått.

Barnevernet trenerte barnas egentlige behov, og de faktiske diagnoser, og skyldte på omsorgsvikt.
Og overgrep, fra et annet familiemedlem, på et av barna.
Et overgrep som de da satte 99 % sikkerhet hadde skjedd.
Men ikke i barnas hjem.

Mor og stefar har fulgt opp DE barna.

En av de 3 yngste hadde fra tidlig alder hjelp fra logoped, barnevernet trenerte også denne guttens behov for hjelp og utredning, og dette forsinket en reel utredning ytterligere.

De to guttene som hadde diagnoser, fikk alt for sent sine diagnoser.
17 og 18 år var de, da familien fikk den hjelpen, de skulle hatt for mange år siden, da guttene var 8 og 7 år.

To av barna hadde ingen særskilte behov, men ble utrygge og ødelagte av barnevernet.
Og har måtte slitt mye.

I 2012, ble det gjennomført et akuttvedtak, hvor de tre yngste barna ble flyttet.
Etter først en bekymringmelding fra nav, fordi mor bad om støtte til en strøm regning.
Hadde familien vist at det skulle bli vansker for nav å hjelpe, så hadde de spurt familie.

Så startet barnevernet i Rana en undersøkelses sak.

Høsten 2011, mor var da innlagt til en større operasjon,
men det står i akuttvedtaket at mor kunne ikke møte til samtaler, på barnevernet.

Så undersøkelses saken starter sommeren 2011.

Våren 2012, fortsetter barnevernet å kalle inn mor til møter, ikke far.
Mor er blitt verre og må inn å bli operert på nytt, far er hjemme med barna.

Operasjonen tar 8 timer,
mor ligger i 8 dager på sykehus, med smertepumpe.

Barnevernet mener at mor kunne møtt til time, hos dem.

Far er sammen med barna hele tiden, far blir ikke kalt inn til time.

I undersøkelsesfasen som nå har overskredet 6 mnd, så finner barnevernet ingen bekymringer angående barna, hos skole eller helsesøster, eller lege.

Mor kommer hjem,
Begynner å jobbe i Rana kommune med demente, PÅ SYKEHJEM.

Mor er blitt betydelig bedre.

Far jobber som yrkes sjåfør i gruve.

En dag i Juni 2012, da mor kjører hjem fra jobb, kjører hun etter en kommune bil og politi bil helt hjem til døra.

Inn på privat vei.

Der får hun beskjed om å pakke klær til barna.

Bente Janson har fortalt muntlig i telefonen til barnevernet at det yngste barnet har sagt at far er slem.
kanskje han har tatt han i øret 2 ganger , men det er så lenge siden at det husker de ikke.

Derfor blir 3 velfungerende barn hentet og splittet.

Det barnet med et syndrom blir flyttet på institusjon, for ungdommer med rusproblemer og kriminalitet.
ALENE.

De to andre blir sendt med fly til en øy i Lofoten hvor de må bo i beredskapshjem 1 år.
Uten fritidsaktiviteter, uten andre barn, med beredskapsforeldre som driver turistanlegg, og som bygger nytt hus og nytt anlegg for turister, og aldri har tid til barna.

Til slutt er storebror så belastet, tynn og sliten av situasjonen, hvor han må passe lillebror dag og natt når han gråter, at lillebror blir skilt fra han.
De er blitt splittet i 3 forskjellige hjem.

Den eldste får etterhvert komme hjem, han med syndrom.

I den yngste sitt fosterhjem, blir det etterhvert slik at minsten blir utsatt for systematisk mobbing fra fosterfamiliens datter, både i fosterhjemmet og på skolen, men ingenting blir fortalt foreldrene. (fortalt av lærer )
Fosterforeldrene og barnevernet jobber på spreng for å kunne klare å sabotere alt samvær og telefonkontakt.

Men så vinner vi tilbake den mellomste i tingretten, fordi han har bodd så lenge i beredskapshjem, og han vil hjem til familien og er så stor at han har egen advokat.

Minsten får ikke komme hjem.

Så anker vi saken til lagmannsretten, for minsten.

Vi kommer dit, og der sitter det en som er medlem av fylkesnemnda, som vi har hatt i tidligere saker, som den ene dommeren, Helge Njøs.

Vi vet vi er for hånds dømt.

Og barnevernet har i mellomtiden funnet ut at joda, den mellomste kan få flytte sammen med den yngste igjen, for der er det jo plass, og da gjelder det ikke lenger at han var så utmattet og sliten.

Men lillebror jubler, åå storebror skal bo sammen med han igjen.

Men, gleden varer ikke lenge.

På våren forteller storebror om vold mot lillebror, utført av fosterfaren, og fostermoren kommer med flere utbrudd, som går på å snakke stygt om biologiske foreldre til barna.

Storebror forteller om vold både - til foreldre og - på skolen, men det blir trenert.

Ingen tror på dette.

Ikke en gang barnevernet.

Fosterfar sparket lillebror i skrittet, han slo lillebror med knytet neve, han slo lillebror med skistav, for å få han til å yte bedre på ski.

Denne våren skal storebror konfirmere seg.

Ingen i biologisk familie får være med på hans store dag.

Han må feire dagen sin sammen med fosterfamiliens niese, som har dag samtidig.

Grunnen for at vi ikke kan komme er - det passer ikke for fostermor.

To uker etter konfirmasjonen
blir storebror sendt til institusjon, fosterforeldrene klarer ikke med han.
Han lager jo bare bråk.

Samtidig stopper barnevernet all samvær, og telefonkontakt mellom lillebror og biologiske foreldre.
De bruker "NØDRETT"

På ungdomshjemmet blir storebror en stund, men med fordeler ingen andre har hatt.
Han er en høflig ung mann, som aldri har et eneste problem.
Annet en at han gjerne skulle bodd hjemme sammen med den eldre broren og foreldrene.

Det blir forenklet sak, og han får flytte hjem.

Lillebror får de ikke møte før det er gått et helt år.

Barnevernet ringer bup, for å få de til å skrive en bekymrings melding de kan bruke for å kunne nekte biologiske foreldre og samtlige 4 søsken samvær og telefonkontakt.

Vi blir flere ganger anmeldt til politiet for ikke å samarbeide.

Vold mot lillebror blir bare liggende.

Til slutt sier også fosterforeldrene opp lillebror.
Det er for tøfft for de.

Han blir atter en gang flyttet, til den 3 plassen og til den 4 skolen.

Gutten som var 7 år da han ble tatt er nå blitt 11 år.

Og gutten vår som var så trygg, så god, med så mye livslyst og livsglede, er totalt forandret.

Vi merket da han bodde i det fosterhjemmet hvor han ble utsatt for vold at han var blitt så redd.
Han var så engstelig.
Og så redd for straff.

Han turte ikke snakke med oss i telefonen, fordi det var lange avhør i etterkant.

Begge guttene forteller om høylyttet kjefting og kaos i etterkant av telefonsamtaler og samvær.
(Ja før dette stanses.)

Barnevernet ønsker ikke at mor skal skrive på nett, de ønsker ikke at noen skal vite om dette.
For da truer de med sanksjoner , som blir verre en det noensinne har vært.

Ja kan det da bli verre.

Neste tilbakeføring sak.

Så får barnevernet refs for å ha misbrukt nødretten.

Barnevernet sier at - det besøkshjemmet gutten sist ble flyttet til, kan ikke ha han, fordi han har så store belastninger, at han må ha forsterket fosterhjem, og disse har to yngre barn.
Og er i jobb begge to.
Dessuten så er de avlastere for 3 andre barn.

Og barnevernet kjenner ikke denne familien så godt, fordi de har ikke vært der, så gutten kan ikke være der, men må videre til et 4 hjem.

En ny sak kyndig sier i denne saken at barnet er sterkt traumatisert av å ha blitt flyttet ut av sitt biologiske hjem.
Han kan ikke finne noen bekymringer rundt barnet før han ble flyttet, og heller ikke i det første beredskapshjemmet, dette dukket opp da han ble flyttet i det første fosterhjemmet.

Men han mener far er voldelig, og ikke innrømmer dette.
Far har innrømmet at han ved en anledning stoppet gutten fra å brenne seg på en kopp kaffe.
Han stanset han også en gang da han skulle til å løpe ut for å leke mere, etter kveldsmat og tannpuss, gutten måtte roes ned, og far hadde tatt han mildt i øret - som gutten selv sa det var ikke vondt engang.

Men far innrømmer ikke vold, derfor taper vi i fylkesnemnda.

Barnevernet mener mor har en diagnose, som heter borderline.

Og barnevernet og bup og fostermor i det første fosterhjemmet sier gutten har reaktiv tilknytnings forstyrelse.
Sak kyndige er da enig i alt barnevernet sier.

Vi anker tapet i fylkesnemnda.

For til tross for at de tenker flytte gutten for 4 gang, så taper vi som allerede har fått hjem de to brødrene.

Som det går så bra med, den ene har fullført 2 år på mekaniske fag, og går i år på kokk og servitør.
Den neste går Elektro.

Vi kommer nå til tingretten i november 2015.

Da sier samme sak kyndige, etter å ha hørt vitner, av de 3 av brødrene til lillebror.

(Barnevernet lyver og sier gutten ønsker å bo i besøkshjemmet, som under saksbehandlingene blir gjort om til fosterhjem, sån i siste liten.)

(I rapporten til tilsynet står det at gutten vil bare hjem.)

(Alle andre har hørt i 3 år at gutten vil bare hjem)

Sak kyndige:
Volden kan ikke stemme, etter det de andre guttene forteller, så er det så lenge siden far har vært streng, at
de knapt kan huske det.

Og diagnosen barnevernet har satt på mor er det 9 kriterier for å ha, mor fyller knapt muligens 2-3.

Diagnosen barnevernet og bup har satt på lillebror - reaktiv tilknytningsforstyrelse
stemmer heller ikke, for det er 5 kriterier, og den viktigste av de er at dette skal være synlig før han er fylt 5 år.
Det finnes ingen dokumenter om at det foreligger bekymringer for denne gutten - før han blir flyttet av barnevernet i 2012.

Og denne familien har vært i så mange undersøkelser, at noe slikt burde ha vært kommet godt frem om det hadde vært noe.

Men vet dere - ?

Vi taper saken.

Vi trodde vi skulle vinne.

Grunnen er -
Far kan kanskje en gang i fremtiden, muligens komme til å bli sint på gutten.

Vi får 6 samvær i året, 6 timer.
Gutten kan ringe foreldrene når han har lyst.
(noe han ikke får)
Barnevernet kan føre tilsyn.

På første samvær etter samværs nekten-
Blir den eldste av brødrene så glad for å møte lillebror at han gråter av glede.

Så etter at vi taper i tingretten like før jul 2015.

Kommer lillebror på samvær,
Hele familien er hjemme.
30 desember.

Vi har gledet oss så til å få treffe han igjen.

Men det er en knust gutt som kommer til samvær.

Knust av sorg, fordi han er den eneste som ikke får komme hjem.

Han får vondt i magen når han spiser, vil ikke ha mat, vi må lure i han litt.

Han får selv velge hva han skal spise.

Han er så syk, at tilsynet er så bekymret at han må stoppe flere ganger da han kjører gutten hit.

Gutten har så vondt da han skal reise fra hjemmet sitt, at han gråter, klamrer seg fast til mamma og ber om å få være hjemme, han nekter å dra fra barndomshjemmet, mor,far og søsken.

Tilsynet er så bekymret at han bestemmer at gutten skal på legevakta.

Alle i familien reagerer på at gutten er tynn, ser sliten ut, og har dårlig almentilstand.

Legevakta undersøker gutten nøye, han gråter og forteller legen at han får vondt i magen av mat, han får vondt i magen når han skal legge seg, så vondt at han slutter å puste.
Han savner mamma han vil være med mamma , han vil ikke tilbake til fosterhjemmet.

Han har spurt de om han kan få dra til lege, men de sier bare nei til alt, det eneste ordet de kan er nei.

Gutten er for tynn.

Han er 11 år.
150 lang - hos legen er han bare 31 kg, han sier selv at i forrige uke så var jeg 32.

Han har 80 i puls.

Han får diagnosene
- Avmagret
- Angst

Mamma jeg gråter hver kveld, og da tenker jeg på noe som er så felt, og da blir alt svart og jeg får ikke puste.

Mamma ser på legen- og spør hva skal jeg gjøre, tårene mine triller...

Jeg ønsker så og holde om min lille gutt, helt til han blir trygg.

- Legen svarer meg - han må tilbake til fosterhjemmet.

I bilen kjører tilsynet oss hjem til oss, og i bilen må jeg fortelle en gråtkvalt blek gutt, at vi må følge regler, om vi ikke gjør det, så er det ikke sikkert han får komme på besøk igjen.

Han holder hånden min så fast, lener seg mot meg,tårene triller, vil ha så mye mamma som han bare kan få, lengst mulig.

Så må han slippe, og som en robot går han ut av bilen og setter seg fremme sammen med tilsynet, og stirrer rett frem, han har lukket seg.

Jeg tenker - hvor er min nødrett?

Jeg sier adjø, til min beste lillegutt, går inn i huset og bryter sammen.

Min lykkelige lille gutt, som jeg har passet så på, som jeg har gitt mitt hjerte fra han var en liten spire av håp inne i meg, som vokste seg stor under mitt hjerte, som jeg lovet skulle få være et lykkelig barn.

Jeg vil gjøre alt hva jeg kan for deg min lille gutt, ALT.

Først og fremst så må vi få deg hjem, så mamma kan gi deg trygghet.
Det fortjener du vakkre gutten min.

Vår lille OLE TRENGER DIN STØTTE.

SKRIV UNDER DENNE SAKEN OM DERE VIL GI OSS STØTTE I Å FÅ VÅR SKATT HJEM.

Signeres av: Alle


Støtter du denne kampanjen?


Ja, jeg vil skrive under

Kommentarer

Del Hjelp oss å få Ole Magnus hjem på Facebook

Del denne kampanjen på Facebook

Del på Facebook

Del på Facebook




768 underskrifter hittil!

Opprettet av
anita haug
Område
Hele landet

Annonse

Underskrift.no er ikke tilknyttet kampanjen, kampanjens eier står ansvarlig for innholdet.
Klikk her dersom du finner kampanjen upassende eller støtende

Lik Underskrift.no på Facebook



Nyeste underskriftskampanjer



Siste oppdateringer


Underskrift.no - Norges største på underskriftskampanjer
Vilkår og personvern

Sjekk også:
pCast - Podcast oversikt | feelings.no - Helse- og livsstilsmagasin