I år er det 100 år siden et systematisk folkemord på armenere fant sted. Hele tre fjerdedeler av alle armenere, eller 1,5 millioner, ble massakrert, sultet i hjel eller omkom under deportasjonen.
Folkemordet er verdens nest mest studerte folkemord, men Tyrkia benekter fortsatt at det var et folkemord, men påstår at de høye dødsfallene skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød.
På grunn av dette har armenere forsøkt å kreve formell anerkjennelse av folkemordet fra ulike regjeringer og internasjonale organisasjoner. Flere organisasjoner, inkludert EU parlamentet, som nylig oppfordret alle EU land til å anerkjenne folkemordet, samt godt over 20 land, har frem til nå anerkjent folkemordet.
Også i Tyrkia pågår det en stadig større kamp for å få folkemordet anerkjent. Kurdere, men også stadig flere tyrkere, er aktive her. Flere forfattere, intellektuelle og politikere krever at Tyrkia anerkjenner det, men har møtt massiv motstand ettersom det å erkjenne det i Tyrkia er ulovlig under artikkel 301 i den tyrkiske lovbok. Mange mennesker har blitt dømt og fengslet.
Vi har alle et ansvar for å bekjempe ideene og holdningene som førte til folkemordet. Det er derfor viktig at vi i fellesskap gjør en innsats og anerkjenner det for på den måten å si klart i fra om at slik adferd ikke godtas av det internasjonale samfunnet. Forsoningsprosessen i både Rwanda og Sør-Afrika ville aldri ha kommet til uten en slik forutsetning.
På spørsmål om Norges holdning til anerkjennelse av folkemordet hevder UD at ”Norge tar avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter. Vi er opptatt av at dette er noe som skjedde for lang tid siden, og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i spørsmålet”.
Om det bare var så enkelt. Det mest åpenbare grunnpremiss for forsoning er at overgriper erkjenner egne gjerninger. Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje. Det er på tide at vi snur på dette ved at den norske regjeringen kommer med en uttalelse.
Man kan ikke glemme før man har rettet opp i det som har blitt gjort galt. Norge kan være med på å gjøre noe med dette. Ikke kun for armenernes del, men for menneskeheten. En anerkjennelse vil være en seier for alle parter. Tyrkia kan komme seg videre fra et nasjonalt traume og armenerne kan få den erkjennelsen som har blitt nektet dem.
http://www.folkemordet1915.no
http://www.armeniangenocide100.org
