Opphavet til å starte en underskriftskampanje er at "nok er nok" det skal hele tiden kuttes ned i psykiatrien men nå må grensen være nådd? Hvor mange mennesker skal miste sine sengeplasser, retten til behandling og nærhet til hjelp. Hvem skal ivareta, og støtte opp for denne gruppa som ofte ikke orker å si noe men har mange tanker kring det som skjer rundt om i landet. Liv kan gå tapt i påvente av hjelp ved at man tar selvmord. Ventelistene blir større og det vil ta alt lenger tid for å få hjelp. Store samfunnsøkonomiske tap pga lenger behandlingstid, man er i dårligere form når man vel får hjelpen, lang vei ut i arbeidslivet. Pårørende får en ekstra belastning ved å støtte opp og være tilstede hos den som er syk. Pårørende må ofte være både omsorgsperson, talsperson, og ha full kontroll over rettigheter og forpliktelser samtidig som man skal støtte og være tilstede for den som er syk. En ny opptrappingsplan med sterkere føringer/ansvarfordeling og videreføring av tiltak burde være på sin plass igjen. Ikke en plan som skal være under en periode som den forrige, da det satset stort men så fort planen var ferdig ble det nedtrapping. Den skal handle om oppbygging for å videreføres som faste tiltak.