Thoraxkirurgisk avdeling, seksjon Ullevål, har i flere tiår vært en svært velfungerende seksjon takket være hengivne og dedikerte kirurger, sykepleiere, anestesileger og øvrig administrasjon med felles visjon, verdier og mål. En arbeidsplass vi har vært lojale mot og hatt et sterkt bånd til. En jobb vi har vært stolte av å utføre, et arbeide preget av sømløst samarbeid, unikt samhold og verdifull kompetanseutvikling. Vi har gått til jobb hver dag med et brennende ønske om å gjøre en forskjell og ta del i en arbeidshverdag med et fagfelt i stadig utvikling og mulighet for personlig vekst og tilfredsstillelse. Vi har tilbudt førsteklasses behandling til pasienter med livstruende sykdom, en pasientgruppe som har lagt sine liv i våre hender vel vitende om at de er trygge i et miljø der pasientsikkerhet og forsvarlighet har vært grunnpilarer. Den tryggheten har den siste tiden vært sterkt truet, og det er en daglig kamp å sikre tilstrekkelig bemanning takket være en ledelse med ett eneste mål for øyet; å legge ned Ullevål sykehus. Den planlagte sammenslåingen av fagmiljøene på Ullevål og Rikshospitalet innen 2030 forutsettes kjent, og er bakgrunnen for denne krisen. I fagmiljøene er saken omtalt som det hittil mest dramatiske forslaget i norsk sykehusplanlegging. Som ledd i denne sammenslåingen, har ledelsen sett seg nødt til å gjennomføre en rekke tiltak for å få fortgang på prosessen. Dette ble møtt med misnøye og motstand fra sykepleierne, og det ble på bakgrunn av det fremlagt flere alternative fremgangsmåter. Ledelsen har nå valgt å se bort fra alle tidligere overenstemmelser og planer, og argumenterer med misvisende tall på intensivdøgn for å begrunne denne forhastede fusjoneringen. Dette gjøres på bekostning av alt som omhandler retningslinjer for yrkesetikk, og det ses klare brudd på både helsepersonelloven, arbeidsmiljøloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Det observeres daglig overbelastede ansatte som strekker seg til det ytterste for å dekke over sprekkene som dannes av den nøye planlagte raseringen fra ledelsen. Det har vært etterlyst risikovurderinger, prosessgjennomganger og fremlegging av mulighetsvinduer for videre drift av TKA, som både klinikken og andre fagmiljøer i hele Helse-Norge er helt avhengige av. De ansatte har daglig de siste månedene lagt ned krav til inkludering og etterspurt informasjon om situasjonen, hvorpå ledelsen i stor grad støtter seg til og refererer til de utallige avholdte møtene den siste tiden. Dette er møter både sykepleiere og seksjonsledere har blitt ekskludert fra, hvor driftsplanlegging og fremtiden ved Ullevål har vært agenda. En håndfull møter har ikke ført saken fremover, grunnet en ledelse som har sviktet totalt med sin mangelfulle formidlingsevne og transparens. Ledelsen har valgt å bruke media som formidlingskanal, og de ansatte har følt seg bedre informert av NRK, Dagens Medisin, Dagbladet, Aftenposten og VG enn av nærmeste leder. Dette anses å være en svært kritikkverdig og mangelfull krisehåndtering og endringsledelse, og det er grunn til alvorlig bekymring. Det stilles spørsmål til om ledelsen besitter den kunnskapen og de personlighetstrekkene som er nødvendig for å drive storskalavirksomhet. Tilliten fra de fra på gulvet til ledelsen er ikke lenger tynnslitt, den er totalt fraværende. De har mislyktes totalt i å ivareta egne ansatte, og setter seg ikke inn i belastningen og det psykososiale stresset som følger av å stå i total uvisshet om turnus, sommerdrift og lokalisasjon for arbeid. Brorparten av de ansatte kjenner ikke igjen ansiktene til de som sitter i ledelsen, dette fordi de er svært lite synlige i avdelingen og ikke er deltaktige i den daglige driften på Ullevål. Stillheten fra ledelsen er dessverre intet nytt og vi har sett tendenser til ansvarsfraskrivelse og motarbeidelse også ved andre kriser i avdelingen, blant annet i forbindelse med perfusjonistmangelen og under pandemien. Ledelsen feiler totalt i anerkjennelsen av de ansatte, og innrømmer under press at de varslede oppsigelsene i høst ble ansett som tomme trusler. Det hele resulterer i en arrogant fremtoning der det å tape ansikt anses som den største krisen, hvilket er den fullkomne motvekten til det vi driver med på daglig basis og som er grunnlaget for vårt arbeide; omsorgsbegrepet. Leder for postoperativ enhet opplever å bli holdt utenfor avgjørelser omkring egen enhet, og gikk før helgen av som følge av et press om å drive uforsvarlig helsevirksomhet. Operasjoner tvinges gjennom på tross av personellmangel, hvilket har ført til at sykepleiere har blitt tvunget til å stå i pasientsituasjoner og arbeide med utstyr og legemidler som forutsetter intensivkompetanse. Personale har blitt hentet inn fra vikarpooler uten at tid til opplæring og veiledning har blitt avsatt eller vært kapasitetsmessig mulig. Pasienter blir strøket fra operasjonsprogrammet og utsatt mange uker, og det har oppstått en situasjon der Ullevål, som aldri har hatt ventelister, nå frykter en reell økning av pasienter i kø. Til tross for dette, har ledelsen nå besluttet at det innen første juni ikke lenger skal gjøres hjertekirurgi ved Ullevål sykehus. Det skisseres at Rikshospitalet skal overta disse pasientene og at det er fysisk plass til de, men det mangler sykepleiere til ivaretakelsen av pasientene både pre-, per- og postoperativt. Dette er sykepleiere de har mistet som følge av denne katastrofen, sykepleiere med over 200 års samlet ansiennitet og som det tar mange måneder og år å erstatte, om det i det hele tatt er mulig. Arbeidstilsynet, statsforvalter og fylkesleder er varslet, Legeforeningen og NSF har reist bekymring, og dette er nå et nasjonalt anliggende – er fagmiljøet i Tromsø, Trondheim og Bergen klare for å øke kapasiteten sin og ta imot minst 450 hjertesyke pasienter fra region Helse Sør-Øst hvert år? Er prehospital klinikk innforstått med at dette betyr behov for oppbemanning, opprustning og et langt større press i form av punktlighet, forsvarlighet og arbeidskapasitet? Er de andre avhengige miljøene på Ullevål klar over at beredskapen ved Norges største traumesykehus er betydelig svekket? Og ikke minst, er befolkningen klar over at helsehjelpen de er avhengig av når livet står på spill, kanskje ikke er tilgjengelig?
Klinikkleder Bjørn Bendz og avdelingsleder Arnt Fiane har fått flere muligheter til å beklage for den svært uheldige og uprofesjonelle håndteringen av situasjonen, men har valgt å ikke benytte seg av det. Oppsigelsene fortsetter å strømme inn, sykemeldingene hoper seg opp, og klager, bekymringsmeldinger, avviksregistrering og tilbakemeldinger har ikke ført frem. Thoraxkirurgisk avdeling, seksjon Ullevål, er i fritt fall. For å sikre fagmiljøets fremtid, ivaretakelse av pasienter og en trygg, inkluderende og forutsigbar drift ser vi oss med dette nødt til å be en om at klinikkleder Bjørn Bendz, avdelingsleder Arnt Fiane og øvrige tilknyttede melder sin fratredelse umiddelbart.
