Dette er en generell uttalelse ment for aviser, magasiner og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge, og samtidig et åpent brev til den norske regjeringen.
Denne saken handler om hvordan jeg og to venner som ønsket å skape vår egen arbeidsplass, en matvogn, endte med å måtte gi opp drømmen på grunn av at saksbehandlere i kommunen gjorde feil.
Heldigvis er fylkesmannen enig i at kommunen har brutt loven, men nå mener kommunens forsikringsselskap at jeg bare må regne med at en kommune gjør slike feil.
Jeg mener at jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre ting riktig og for å få meg jobb i stedet for å motta penger fra NAV, men kommunen tvang meg til å avslutte prosjektet og tape penger.
*Les saken her www.ikkegiopp.no
Saken handler ikke om meg og min matvogn spesielt, men den handler om å følge prinsippet om rettferdighet og likeverd, og ikke minst handler saken om ikke å ødelegge drømmene til flyktninger som ønsker å skape seg et arbeid.
Mine spørsmål nå er:
Er en persons manglende evne til å oppnå de samme rettighetene som tildeles andre bare et lokalt spørsmål? Skriver norsk rikspresse bare om problemer innvandrere lager, og ikke om utfordringene innvandrere møter i samfunnet?
Hva kan jeg gjøre mer enn det jeg allerede har gjort?
Jeg emigrerte fra landet mitt på grunn av urettferdighet. Jeg snakker ikke norsk. Jeg kan ikke få jobb i Norge på grunn av språk, utdannelse, etnisk bakgrunn og navnet jeg bærer.
I Lillehammer, som er UNESCO-byen som støtter flyktninger, sitter ikke forfulgte forfattere og undertrykte og venter på hjelp fra NAV.
Etter to år i Norge, startet jeg en liten bedrift og begynte å jobbe. Skulle jeg bli oppmuntret eller ødelagt?
Det som skjedde, var at kommunen min ødela meg på et personlig nivå, og ødela prosjektet mitt effektivt og med vilje.
Dette er et land der noen politikere angriper flyktningene for å "koste" regjeringen mye. Hva synes de om det som skjedde med meg? Nasjonal norsk presse skriver om alle feilene flyktninger gjør, store og små, men hvorfor ikke offentliggjøre kommunens feil?
Kommunen min utnytter det faktum at jeg ikke har penger, og avviser erstatningssaken uten å lese de innsendte dokumentene. Kommunen vet at jeg ikke vil kunne bære saksomkostningene hvis jeg tar saken til retten. Hva synes det norske folk om slik oppførsel?
Hvordan kan dette landet være rettferdig når jeg ikke kan straffeforfølge undertrykkerne?
Bør jeg stjele eller handle med narkotika for å skaffe søksmålspengene?
Skal jeg be riksavisene om å skrive om saken? Eller er de bare interessert i å skrive om folk som har en katt som kom hjem etter flere år på rømmen? Er spørsmålet om rettferdighet ikke viktig i dette landet? Hvorfor ignorerer den nasjonale pressen å skrive om det?
Tror du at urettferdighet også kan ramme nordmenn? Selvfølgelig er jeg enig med deg, men vet du hva som er forskjellen mellom meg og nordmannen? Fargen hans er hvit. Hans navn inneholder ikke Muhammad. Han har venner og et nettverk. Han har en norsk familie som stiller opp. Han har banker som kan gi ham lån, og som snakker hans språk. Han har høyt utdanningsnivå – ikke en grad fra et land i den tredje verden. Han får jobber lettere og raskere.
Ingen angriper ham fordi han er arabisk, afrikansk eller asiatisk.
Ser du det nå?
Synes du ikke dette er en passende og norsk måte å presentere saken på?
Jeg er enig med deg i at det er min egen måte. Jeg konfronterer en urettferdig kommune, og politiet ødelegger drømmene mine i frykt for "spredning av rotter". Et forsikringsselskap avviser saken min uten å lese dokumenter, og pressen er interessert i katter og kjærlighetshistorier i COVID-19-pandemien og gidder ikke å publisere en sak som handler om en utlendings rettigheter.
I samfunnet står en enkelt person overfor alt dette alene. Tror du at jeg står her smilende og glad?
Jeg finner ikke svar på alt dette akkurat som jeg ikke finner rettferdighet i dette landet.
Mitt mål er at
1) alle som ikke har penger og ikke har rett til gratis rettshjelp, som meg, kan reise sak uten å måtte bære kostnadene ved å tape saken, 2) at riksavisene skriver om problemene flyktninger møter i Norge, akkurat som de skriver om problemene flyktninger er skyld i og 3) at saksbehandlingsfeilen hos Lillehammer kommune undersøkes og tas til følge.
Tusen takk!
