Handelsflåtens innsats under annen verdenskrig regnes som det viktigste norske bidraget til de alliertes seier. Norge deltok på alliert side med over 1000 skip og rundt 35 000 sjøfolk. Krigsseilerne tok med seg store mengder brennstoff og våpen over lange havstrekninger, år etter år, for å bistå USA, Storbritannia og senere Russland. Hadde ikke de allierte fått disse forsyningene, hadde de ikke klart å bekjempe naziregimet så effektivt som de gjorde.
Vår nasjonale frihet hadde sin pris. Fra 1939-1945 gikk 649 norske skip ned og 3734 sjøfolk omkom. Kun de heldigste overlevde.
Yrkeslivet og pensjonen for krigsseilerne under etterkrigstiden er en skammelig, intrikat og tilslørt historie. De ble satt i en umulig skvis. De ble svartelistet fra yrkeskontorene, og fikk dermed ingen mulighet til å jobbe. De fikk heller ingen form for erstatning, trygd eller pensjon som følge av senskadene de slet med. De måtte bevise at disse skadene var direkte knyttet til krigen. Men traumer og andre mentale sår ble ikke akseptert som grunnlag for ytelser. Først i 1968 skjedde det en lovendring, som følge av massivt press fra en rekke ildsjeler og mediepersoner, som førte til at krigsseilerne fikk de ytelsene de hadde rett på. Da var mange av dem alkoholiserte og bostedsløse. Eller de hadde tatt sitt eget liv.
Krigsseilerne, og deres etterlatte, kjemper fremdeles for å få en offentlig beklagelse fra den norske stat. Det er få gjenlevende igjen av disse gamle heltene. Tiden er knapp. Og regjeringen er ordknapp.
