Det har nylig vært møte med kontrollkomiteen ved DPS Stortsteinnes angående nedleggelsen av denne enheten. La meg legge frem litt informasjon. Sengene her har en beleggsgrad på 95 % eller mer, med 49 % som kommer hit fra nabokommunen og også fra Tromsø kommune. Det er på årsbasis, forutsatt et opphold på 1 uke, med 728 pasienter som blir tatt vare på, hvis disse sengene stenges; hvor skal disse menneskene i akutte situasjoner dra? 4 timer nordover til Nordreisa? Til Åsgård for å være sammen med mange som kommer seg av rusmidler på låste avdelinger? Fjernes fra et terapeutisk miljø med et personale som kjenner dem og har mye opplæring og erfaring? (Faktisk et kompetansesenter). Vil de bli isolert fra familie og venner til 8-timers tur-retur-turer mens de lider av allerede akutt isolerende sykdommer? De landlige busstjenestene er ikke der for at folk skal kunne komme seg dit og tilbake igjen på en rimelig dag.
Helsevesenet i Norge skal ha en helhetlig tilnærming, og det er svært farlig å fjerne disse sengene for å spare noen kroner. Jeg har sI alle tilfeller døde folk som. På én enhet vi kjenner til døde alle klienter unntatt fire innen et år: hvor mye er ett liv verdt i et land som har billioner av kroner i reserver? ... reserver til hva egentlig?
Det høyt kvalifiserte personalet har investert år av sin profesjonelle karriere i å redde liv og familier, samt hjelpe sjeler som sliter i hverdagen eller bare trenger en engangsinnleggelse for å gjenvinne livene sine, avbrutt av psykiske lidelser. Utenom den direkte innleggelsen til DPS Storsteinnes finner vi psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere som tilbyr omsorg og rådgivning til mange flere mennesker i subakutte situasjoner. Vil disse tusenvis av timene i året bli kastet bort for noen kroner som Norge har?
Det er også tydelig at vi har generasjoner av unge mennesker som trenger hjelp fra psykiatriske tjenester, så i stedet for å få livsforvandlende støtte og hjelp: De står overfor isolasjon og psykiske problemer, kunne de, med hjelp fra DPS Storsteinnes, oppnå evnen til å være fungerende medlemmer av vårt fantastiske samfunn. Dette gjelder også voksne i dag. Igjen spør jeg hva prisen for ett menneskes liv er? Selvmord påvirker alle lag i samfunnet, i mange tilfeller kan det forebygges.
Denne spørsmålet om gyldigheten og kostnaden ved DPS Storsteinnes er en gjentakelse av det som har skjedd to ganger før: Når såkalte sparepenger er falske økonomier, timer med reise betalt for pasientreiser frem og tilbake til fjerne avtaler, folk blir mer akutt syke, familier revet fra hverandre av uhelbredet og ubehandlet sykdom. Livskvaliteten er bare borte på grunn av regnskapsførere som tar avgjørelser uten at behandlere og pasienter blir hørt. Krone versus å være frisk. I den kaldeste vurderingen: tapte liv, familier og enkeltpersoner som er ødelagt og ute av stand til å være en del av samfunnet er en pris som er for høy å betale.
Vil de nok en gang skape en underklasse som er berøvet hjelp? Dette er ikke et tallspill for de som lider. Psykiatri er ikke like glamorøst som hjertetransplantasjoner og barnemedisin, men det er like livreddende. Hvem vil møte familier og venner i begravelser? Hvem vil hjelpe barn med å takle foreldrenes sykdommer? Ikke DPS Storsteinnes hvis de legger ned denne uvurderlige tjenesten.
Psykiske helsetjenester er avgjørende og moralsk hensiktsmessige å beholde og til og med utvide i dagens verden. DPS Storsteinnes må holdes åpent.
Tanken på å miste støtte, støtte og helbredelse her på DPS Storsteinnes er dypt foruroligende. Mange liv har blitt reddet her mer enn én gang. Vi håper og ber om at fornuften seirer over sparsommelig regnskapsføring i en tid med økende behov i samfunnet vårt.
