Støtte til søksmål
Påstand: "Den samiske befolkningen i Karasjok har kollektiv eiendomsrett til den grunnen i Karasjok kommune som Finnmarkseiendommen overtok fra Statskog SF da Finnmarksloven trådte i kraft".
Saksøkere bak påstanden: Guttormgruppen, reinbeitedistrikt 16 og reinbeitedistrikt 13.
Dersom du ønsker å støtte søksmålet og kravet om at det er den samiske befolkningen i Karasjok som har kollektiv eiendomsrett til grunnen i Karasjok kommune, så kan du skrive under her. Underskriftene vil bli videre levert til advokatene og utmarksdomstolen. Underskriftene vil være konfidensielle og andre vil ikke kunne se hvem som har underskrevet og støtter saken.
Undertegnede, bosatt i Karasjohka/Karasjok, er enig i Guttormgruppens påstand og stiller seg bak synspunktene i vedlagte stevning til Utmarksdomstolen for Finnmark av 11. juni 2021.
Utmarksdomstolen for Finnmark besluttet 3. juni 2021 at staten dekker nødvendige kostnader forbundet med saken. Det påløper ikke sakskostnader for den enkelte som støtter søksmålet.
Saken:
Saksøkerne meldte krav for Finnmarkskommisjonen da kommisjonen utredet felt 4, Karasjok. De meldte kravene er beskrevet av kommisjonen på henholdsvis side 97, side 102 og side 103 i kommisjonens rapport. Guttormgruppen fremmet krav om kollektiv eiendomsrett for den samiske befolkningen i Karasjok, mens Reinbeitedistrikt 16 og Reinbeitedistrikt 13 fremmet krav om kollektiv eiendomsrett for reindriften til nærmere angitte deler av utredningsfeltet.
I rapporten har Finnmarkskommisjonen konkludert med at lokalbefolkningen i Karasjok har kollektiv eiendomsrett til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtok fra Statskog da Finnmarksloven trådte i kraft. Ifølge kommisjonens konklusjon, tilhører ikke den kollektive eiendomsretten den samiske befolkningen, men alle som til enhver tid har registrert bostedsadresse i Karasjok. Det vises til rapportens pkt. 7.3.10 på side 218.
Finnmarkseiendommen aksepterte først rapportens konklusjon om kollektiv eiendomsrett for lokalbefolkningen jf. styrevedtak av 25. og 26. november 2020. Ved styrevedtak av 25. og 26. januar 2021 endret imidlertid Finnmarkseiendommen standpunkt og vedtok med styreleders dobbeltstemme ikke å godkjenne Finnmarkskommisjonen rapport.
Saksøkerne reiser derfor sak for Utmarksdomstolen for Finnmark for å få stadfestet rapportens konklusjon om kollektiv eiendomsrett. Etter saksøkernes syn har imidlertid kommisjonen konkludert feil når det legges til grunn at den kollektive eiendomsretten tilhører alle som til enhver tid har bostedsadresse i Karasjok.
Det er den samiske befolkningens tilstedeværelse og bruk av naturressursene i Karasjok fra gammelt av som gir det rettslige grunnlaget for eiendomsretten, og da må den kollektive eiendomsretten også ligge hos den samiske befolkningen som urfolk. Kommisjonens konklusjon innebærer at enhver tilflytter til Karasjok vil få en andel i eiendomsretten uten å ha noen som helst tilknytning til det samiske.
Det gjøres gjeldende at den samiske befolkningen allerede hadde etablert en kollektiv eiendomsrett da området ble underlagt dansk-norsk enejurisdiksjon i 1751. Den samiske befolkningen er de opprinnelige eierne av grunnen og rettsgrunnlaget for den kollektive eiendomsretten er såkalt okkupasjon. Saksøkernes syn på dette punktet er i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjon.
Finnmarkskommisjonens konklusjon om at alle andre som har bostedsadresse i Karasjok i senere tider har fått en andel i den allerede etablerte kollektive eiendomsretten, forutsetter at det har skjedd et rettserverv for deres del basert på alders tids bruk. Saksøkerne vil gjøre gjeldende at vilkårene for slik rettserverv ikke er oppfylt.
Kommisjonens konklusjon om at alle med bostedsadresse i Karasjok skal ha andel i den kollektive eiendomsretten harmonerer heller ikke med bestemmelsen i ILO-konvensjonen nr. 169 art. 14. Det er urfolks eiendomsrett til de områdene som de "traditionally occupy" som skal anerkjennes. Lokalbefolkningen i Karasjok som ikke er samisk, tilhører ikke urbefolkningen fordi de er bosatt i Karasjok. Ved at det anerkjennes kollektiv eiendomsrett for alle som har bostedsadresse i et område, vil man dessuten kunne komme i en situasjon hvor urbefolkningen er i mindretall og dermed mister retten til selvbestemmelse over sine landområder. Et slikt resultat vil være i klar motstrid med bestemmelsene om landrettigheter i ILO-konvensjonen nr. 169 og de formålene som disse reglene skal ivareta.
Som grunnlag for påstanden om at det er etablert en kollektiv eiendomsrett, vil saksøkerne i betydelig grad vise til redegjørelsene og vurderingene i kommisjonens rapport.
Det vil i hovedsak bli ført de samme bevisene som kommisjonen har hatt som grunnlag for sine konklusjoner. Det tas imidlertid forbehold om å supplere disse bevisene med annen bevisførsel.
