Det hele startet i mai 2008 da jeg ikke lenge før fikk vite at jeg var gravid med min datter nr.2. Vi hadde flyttet til en større leilighet med plass til en ekstra liten person. Uvitende om det som ventet oss kun to mnd. etter innflytting ventet et nytt lite barn i familien i nær fremtid.
Vi hadde giftet oss borgerlig i Asker og Bærum tingrett oktober året før og livet begynte endelig og falle på plass. En datter på litt over et år, en mann og en lys fremtid med trygghet og en familie.
Så kom det vi aldri hadde forberedt oss på; et brev fra Nemda kom snikende uforglemmelig inn i postkassen. Vi skjønte ingenting siden min mann har hatt oppholdstillatelse siden 1997 (han kom til Norge i slutten av 1997) som kvoteflyktning via FN. Han hadde fått innvilget opphold og arbeidstillatelse før han kom til Norge fra Saudi Arabia. Der hadde han vært allerede i to eller tre år før han kom hit etter å ha reist dit fra Irak som barn.
Han reiste alene til Saudia etter å ha blitt forfulgt og torturert i noen år, allerede som ganske liten første gang. For familiens sikkerhet valgte han som barn å ta initiativet til å reise for å beskytte familien sin. FN sendte han til Norge og her har han vært siden.
Vi traff hverandre i 2007 da min datter var rundt 4mnd gammel (fra et tidligere forhold) og det ble som et klikk med en gang. Jeg var kunde på kafeen han jobbet på og hadde sett i smug på han i en stund før jeg turte å snakke med han. Ting gikk veldig fort og allerede i oktober samme året valgte vi å gifte oss etter ca. 4mnd forlovelse. Jeg ble gravid ikke lenge etter at ekteskapet var inngått og livet så så lyst ut.
Da vi åpnet brevet fra UNE var overskriften "tilbaketrekking av asyl - utvisningsvedtak". Det var som å få et slag i trynet som ikke kan måles med noe. Jeg satt der helt stum og visste ikke råd om hva jeg skulle si eller tenke.
Var det gjort en feil? Hadde de forvekslet mannen min med en annen? Han har jo opphold og alle papirene i behold. Hva var det som var i ferd med å skje?
Jeg leste videre for å se hva som egentlig var i ferd med å skje og videre beskrev UNE at begrunnelsen for tilbaketrekningen var at Saddam Hussain ikke lenger var levende og at de bekymringer og faren for min mann i hjemlandet ikke var aktuelle lenger. Nå var det trygt for han å reise "hjem".
Jeg husker jeg ble helt satt ut, samtidig som jeg ble rasende. Jeg ringte omgående til advokaten for å høre hva i all verden som skjedde, og brevet som kom stemte. Min mann var utvist.
Ikke bare var det en utvisning, men den var varig. Ikke 1, 3 eller 5 år, men han var utvist på livstid.
Vi sendte inn klager som omhandlet ekteskapet vårt og det kommende barnet som var ventet i september. Men ingen medhold ble gitt og vi fikk beskjeden om at unnfangelsen ble gjort for sent og at ekteskapet ikke kunne telle siden det ble gjort før de hadde vedtatt vedtaket om utvisning. Men å bruke overkant et halvt år på å sende det ut klarte de. Så verken ekteskapet eller det uskyldige barnet som var på vei var av svært lite betydning og at vi ikke kunne forvente et liv sammen siden han nå var trygg for retur.
Jeg blir sjokkert over behandlingen de gir mennesker.
Han er en far også for min eldste datter og han er alt hun har etter at hennes biologiske ikke brydde seg om henne de første leveårene. Det var heller ingen betydning for UDI og UNE og hun kunne ikke bli trekt inn i saken siden hun ikke var min manns biologiske datter.
Den dag i dag kjemper vi om at han skal få bli og at barna skal kunne få ha sin pappa i Norge. Jeg selv har sendt utallige mailer til UDI og Nemda og stilt spørsmål om hva man svarer et to og fire år gammelt barn dersom de spør hvor pappa er? Hvorfor er pappa bare blitt borte? Det er fler i samme situasjon som sikkert har stilt seg de samme spørsmålene som barn er involvert.
I dag sitter vi og lever som gifte, men vi bor så lite sammen at myndigheten ser på meg som enslig og alenemor. Eneste er at jeg ikke har de rettigheter som alenemødre og enslige har på enkelte ting.
Han måtte si opp jobben sin fra desember av siden han ikke lenger fikk tilsendt skattekort, noe som satte oss alle sammen i en knipe uten like. Vi mistet opp mot 17.000kr i mnd. og jeg på min lille 30 % stilling pluss diverse for barn ble vi satt i en situasjon som gjorde det vanskelig å kjempe videre. Jeg hadde inntekter til meg og barna knapt nok og vi begynte leve i den uvissheten om hvordan vi skal kunne kjempe videre. Vi som ville gå rettens vei, men da måtte betale alle utgifter selv. Hvordan skulle vi klare det?
Mannen min som sover hos venner, gamle kolleger og min familie som tror han er utro fordi han aldri er hjemme lenger. Det gjør ting bare vondt verre for meg å høre.
Det er min nære familie som ikke vet om situasjonen min og vår som sier at jeg skal komme meg vekk fra han og at jeg ikke har det bra sammens med han. Men det de ikke skjønner er situasjonen som gjør at jeg er som jeg er i dag og som gjør at mannen min ikke er så mye til stede som det han kanskje skulle vært. Hadde de visst det hadde de kanskje ikke sagt så mye dritt til meg og heller tenkt seg om grunnen til all fraværet.
Ungene er så vant til at pappa er så mye borte nå at min eldste på 4 spør om pappa fortsatt bor sammens med oss. Det er så vondt å høre det fra en fire åring og det eneste jeg kan si er at pappa jobber mye sent på jobben og at han kommer senere. Jeg ønsker ikke at hun eller hun på 2 skal få kjennskap til den usikre fremtiden vi lever i. Jeg vil ikke at hun skal lide for noe hun ikke er skyld i eller trenger og slite med. Hun er bare 4 og skal få leve som en normal fire åring og nyte barndommen sin. Jeg skal heller prøve forklare ting så skånsomt som mulig når den dagen min mann blir sendt ut kommer.
I mellomtiden må jeg bare ta et minutt av gangen, en time og en dag.
Ingen vet hva dagen i morgen bringer. Får jeg telefonen jeg frykter i morgen tidlig? Får jeg høre at han sitter på Trandum og venter på neste fly til Bagdad? Eller får jeg telefon i det hele tatt, men heller får telefon fra mannen min som allerede er i Irak men vil forklare til meg at nå er det skjedd? Når er han i Irak? Og frykter for sitt liv?
Jeg håper at vi skal vinne frem og til alle som sliter med det samme håper jeg livene deres vil snu og at dere får leve med den dere elsker, pappaen til deres barn og livsager. I mellomtiden ønsker jeg alle i samme situasjon lykke til videre og ikke gi opp håpet. En dag vil du kanskje få leve det livet du vil med partneren din og barna vil få leve med begge foreldrene sine.
Ikke gi opp!!
