Jeg er kritisk til forslaget om at medisinering skal være prøvd før reservasjonsretten slår inn. Hadde vi hatt medikamenter som er omtrent 90 prosent sikre, hadde det vært mer logisk å ha det på frivillig basis. Men det er jo langt unna virkeligheten. Hvorfor skal det forlanges at du må ha forsøkt et behandlingstiltak med så usikre effekter og stor risiko for skadelig effekt, før du kan reservere deg.
Samtykke er helt sentralt i retten til helsehjelp, og mener tvangsbehandling er et blindspor. Det er et redskap for å utvikle tjenester i tråd med menneskerettighetene. Det beskriver situasjoner som krever støtte og hjelp, men som ikke fratar personen selvbestemmelsen. Så kan ikke man vurdere retten til helsehjelp bare ut fra en intensjon.
Det virker ut som at noen er redd for at noen skal gå glipp av tvang, og ser bort fra erfaringene til alle dem som mener de har tatt skade av tvangen.
Mange pasienter opplever tvang (både ved innleggelse og medisinering) som sinne, forvirring, frykt og harme. Redusert egenverd og respekt. Når politiet er involvert beskrives opplevelser av skam av og bli kriminalisert. Pårørendestudier kan vise at tvangsinnleggelse kan være en følelsesmessig påkjenning for de pårørende, både på grunn av opplevelsene før og under selve innleggelsen og bekymring for den tvangsinnlagte.
At folk sier de har hatt bruk for tvangen, betyr ikke at det ikke er mulig å hjelpe på andre måter hvis vi lager et annet system. Jeg har respekt for folks historier, men at noen får hjelp, veier ikke opp for at andre blir skadet.
