Ved en normal tvist om krav mellom to vanlige parter er det normalt at du kan holde tilbake omtvistet beløp. Kreditor da velge å ta saken til forliksrådet hvor partene møtes som likeverdige for å avklare tvisten. Rettsgebyret der er allerede dyrt nok for mange.
Kommuner har regler for å avskjære deg fra å kunne ta saken forliksrådet. Du må anlegge sak for retten, som er mye dyrere, minst tre ganger så mye. Kommunen vil kreve at du må betale omtvistete beløp først. Ellers kan du bli utsatt for inkasso og tvangssalgsprosess, som påfører deg ytterligere. Dette gir kommunen maktmidler som påfører borgerne unødvendig belastning med urimelig påtrykk og ekstra kostnader, som den ikke kunne påført deg om omtvistete krav måtte fremmes for avklaring i forliksrådet først.
I mange tilfeller vil slik ubalanse der den ressurssterke part kan dra ekstra urimelige fordeler overfor folk som kan ha det vanskelig nok fra før og ikke har ressurser til å forvare sine rettigheter.
Fagdommere vist ved Trygde-/NAV-skandalen å stole ukritisk og blindt på myndighetenes faginstanser (se https://no.wikipedia.org/wiki/Trygdeskandalen). Kommunens administrasjon vil fortrinnsvis sette regelverk sitt fagfelt øverst, under antagelse av motstrid med regelverk av høyere rang allerede er innarbeidet i sitt regelverk. Slike antagelser eller feilslutninger kan bli videreført av dommere. Dermed blir motstrid mot Grunnloven og menneskerettighetene ofte ikke forstått. Når regelverket ikke er blitt endret slik at forskjellsbehandlingen er blitt avskaffet, for å oppfylle kravene i Grunnloven og menneskerettighetene, da er det ikke grunn til eller særlig grad av sannsynlighet å forvente å få rettferdig rettergang ved en uavhengig og upartisk domstol. Ansvarlige kan straffes for å la det komme til sak eller tvangssalg uten grunn, men med allerede maktlojale dommere vil det være en fare for at dommerne vil vende det blinde øye til også dette.
Det har forekommet kommuner som enten at har krevd betaling for renovasjonstjenester som fysisk sett ikke er blitt levert, renovasjonstjenester som brukeren ved myndighetsinngrep, covid-/smitteverntiltak er avskåret fra eller krevd ikke å gjøre bruk av, der det regjeringen som bevilger dekning for covid-tiltak, vann og avløpsforbruk som det ikke er noen grad av rimelig sannsynlighet for å samsvare med reelt forbruk, eller av vikarierende grunner for å tvinge borgeren til å underkaste seg annen urett. Listen kan sikkert kompletteres med andre borgeres erfaring eller kjennskap.
Slik prosess oppfyller ikke de universelle kravene at alle skal være like for loven eller domstolene, eller til rettferdig rettergang. Jeg krever at de reglene som favoriserer offentlig myndighet ved slike tvister avskaffes, og at Grunnloven og menneskerettighetene med slike lovkrav anerkjennes med umiddelbar virkning.
____________________
Ytterligere begrunnelse følger nedenfor.
LOVKRAV ETTER GRUNNLOVEN OG MENNESKERETTIGHETENE
Grunnloven § 98 lyder:
«Alle er like for loven.
Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»
(se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17/KAPITTEL_5#%C2%A798)
En av menneskerettighetene er nedfelt i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 14 (1), først punktum, som lyder:
«Alle skal være like for domstolene.»
(se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_spn-3#spn/a14)
Fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er det referert til at Norges Høyesterett har slått fast at:
– Etter intern norsk rett er Den europeiske menneskerettskonvensjonen like bindende for kommuner som for staten, jf. menneskerettsloven § 2 og HR-2018-2388-A avsnitt 70. Dette følger også av Grunnloven § 92, som sier at «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Grunnlovsbestemmelsen retter seg mot statens myndigheter i videste forstand. Både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes (…). (kjennelsens avsnitt 46) (se https://juridika.no/innsikt/kommunenes-ansvar-for-a-respektere-og-sikre-menneskerettighetene)
Både SP art. 14 (1) og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 6 (1)
rett til upartisk og offentlig rettergang ved en, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet ved lov. Sistnevnte stille også krav om rettferdig rettergang, men begge nevner rettferdighetene intersser. Grunnloven § 95, første punktum lyder at «Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig.»
FORSKJELLSBEHANDLING – KOSTNADER OG TILGANG PÅ RESSURSER
Om du er uenig med kommunen er det du som borger som selv må fremme saken for retten. . Rettsgebyret for få en sak i behandlet i tingretten er fra 4 350 kroner for småkravsprosess for sak som ikke har vært behandlet i forliksrådet (se https://www.domstol.no/no/rettsgebyr-og-kostnader/), der rettsgebyret ville ha vært 1367,30 kroner beregnet etter 1,1 ganger rettgebyret iht. rettsgebyrloven § 7 (se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1982-12-17-86/KAPITTEL_2-1#%C2%A77). Forskjellsbehandlingen koster deg som borger minst tre ganger så mye.
Kommunene påberoper seg at du må betale inn hele det omtvistete beløpet først. Ved kommunale avgifter vil kravet påberopes å være sikret med legalpant i eiendommen kravene måtte gjelde. I tillegg vil de gjerne først varsle om inkasso, og pådytte deg inkassokostnader. Dette som er meningsløst, fordi en inkassoprosess prosess munner typisk ut i at kan bli registrert utlegg, når kravet allerede skal være sikret ved legalpant. Du kan kreve inkassogebyrene fjernet. Hvis det fremmes tvangssalg for retten, da kan du risikere å du risikere å måtte ut med mange ganger så mye selv om du allerede har bestridt kravet.
Hos myndighetene kan manglende imøtegåelse av dine innsigelser erstattes av makt. Myndighetene kan varsle tvangssalg av eiendommen, og fremme saken for retten, vitende at kravet saken gjelder er omtvistet, og ikke rettslig avklart og rettskraftig. Ved fremme av tvangssalg påføres du ytterligere kostnader, som er åpenbar forskjellsbehandling for omtvistete krav. Du har ikke tilsvarende maktmidler overfor myndighetene.
Myndighetene har gjerne uttømmelige ressurser å benytte på å føre sak, til belastning for alle skattebetalerne når de taper, mens du som selvprosederende gjerne ikke får dekning for din ressursbruk. Hvis du taper, da risikerer du å måtte ut med å punge ut med større beløp.
17 % av befolkningen ville ikke kunne bære en uforutsett utgift på 10 000 kroner og kun 9 % var oppfylte vilkårene for å få behovsprøvd rettshjelp ifølge SSBs levekårsundersøkelse fra 2018 (se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-5/id2700210/?ch=5). Fri rettshjelp kan omfatte rettsgebyr, men dette er altså ikke selvsagt. Systemet er slik rigget for at mange ikke vil ha råd til å forsvare sine rettigheter, herunder også universelle menneskerettigheter. Mange er derfor i praksis blitt stengt ute fra rettssystemet og/eller bli påført enda høyere kostnader.
Måten myndighetene har lagt dette opp gjør at enda flere må la seg kue når det begås urett mot dem.
FORSKJELL PÅ BORGER OG MYNDIGHET VED PROSESS OG HVORDAN TVISTENES GJENSTAND AVGJØRES
Normale klageinstanser som Statsforvalteren eller Sivilombudet vil kommunen påberope seg ikke er klageinstanser for slike kommunale inngrep. Myndighetene har lagt sin prosess, for at du må løpe spissrotgang. Du kan forvente at de som representerer kommunen praktiserer firkantjuss, uten den etiske korreksjon som ligger i Grunnloven, menneskerettighetene eller andre regler av høyere rang, som dommerforsikringen eller juristenes kandidatløfte.
Det heter seg at du skal bli dømt av likemenn, som er en folkelig kontroll, men mulighetene for dette er redusert. I forliksrådet vil saken bli behandlet av tre forliksrådsmedlemmer, fra folket. Når denne muligheten er avskåret, der du selv må reise sak for tingretten, da må du, om du kreve ha to meddommere i tingretten, selv måtte punge ut for å få dem, selv om du må kunne få dette dekket hvis du vinner saken.
Å fremme en sak for retten vil være mer krevende enn å fremme en sak for forliksrådet.
Ansvarlige også hos offentlige myndigheter, kan bli holdt strafferettslig ansvarlig for å ha latt det komme til sak uten grunn iht. domstolloven § 202 ved åpenbart å ha anlagt eller latt det komme til søksmål uten grunn eller § 204 «mot bedre vitende bevirket innledning av tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring». Dette hjelper lite hvis dommerne og namsmyndighetene er forutinntatte til å tro at myndighetene alltid har rett.
BORGERE ER GITT USIKKER TROVERDIGHET: Inkasso og tvangssalg kan ofte ha en sammenheng med folk har det trangt og vanskelig.
– Krav om tvangssalg av boliger i Oslo har økt med nesten 30 prosent. Økte renter og høyere priser gjør at flere blir tatt til retten fordi de ikke klarer å betjene gjelden sin. (se https://e24.no/privatoekonomi/i/5BQ92m/krav-om-tvangssalg-av-boliger-i-oslo-har-oekt-med-nesten-30-prosent)
En antagelse om slik årsak, vil føre til at den som har reelle innsigelser, ikke vil bli hørt i samme grad som ellers. Trygde-/NAV-skandalen har vist at fagdommere i saker mot borger har stolt blindt på myndighetenes faginstans, som gjerne er kommunens ansvarlige.
Slik vil de være overhengende fare for at du ikke vil bli reelt hørt eller forstått. Systemet gjør seg utilgjengelig systemet seg utilgjengelig alle muligheter til å finne påskudd for å avvise eller unngå å behandle søksmålene fra borgerne. Høyesteretts siler vekk rundt 94 % av sakene (se https://rettspraksis.no/wiki/Statistikk_over_saksbehandlingen_i_Norges_H%C3%B8yesterett). Høyesteretts uttrykte begrunnelse for å nekte saker behandling er at sakene er for konkrete. De fortjener ikke behandling i tre instanser ifølge Tore Schei, da han var høyesterettsjustituarius. Høyesterett avviser mange saker også uten begrunnelse. (se https://www.dagsavisen.no/debatt/2017/11/27/hoyesterett-foretrekker-mer-abstrakte-saker/)
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) sitt hovedprinsipp er at selv om domstolene ikke er forpliktet til å gi begrunnelse overfor enhver av en parts argumenter, må retten likevel være forpliktet til å gi begrunnelse overfor partens hovedanførsler. (se Wagner og J.M.W.L. mot Luxemburg (sak 76240/01), (90) og (96), http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-81328, RUIZ TORIJA mot Spania (sak 18390/91), (29)-(30), http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-57909) og Donadze mot Georgia (sak 74644/01), http://hudoc.echr.coe.int/eng-press?i=003-1605131-1686022)
Det samme hovedprinsippet må også gjelde for forvaltningen, da den ellers kan la det komme til rettssak uten rimelig grunn og slik forhindre at borgerne skal få avklart sine rettigheter partene imellom først og ved domstolenes tendens til myndighetslojale prosesser.
Mange som sitter bedre i det økonomisk, orker gjerne ikke å bruke ressurser på å sloss mot offentlige myndigheters overmakt og betaler heller det de mener er uberettigete krav.
______________
Jeg krever at det omgående må bli slutt på de maktbaserte holdningene og mulighetene som forhindrer reell, etisk og fornuftsmessig saksavklaring etter akademiske prinsipper, og som gir særfordeler til de kommunale myndighetene, som altså vil forhindre at tvistene avklares gjennom en rettferdig og likeverdig rettergang.
