Selens utrykksfulle øyne er blitt et standardargument for de som vil forsvare drap av sel – det anses ikke for saklig å la dyrets blikk gjøre inntrykk på seg. Men hva ser man egentlig i øynene til et dyr som ikke kan røre seg og som ser andre bli drept rundt seg? Hva ser man i øynene til et dyr som ikke kan forsvare seg eller gjemme seg, men stirrer rett på et mennesket som har intensjon om å drepe? Hva ser man i øynene til et dyr som har fått gjennomboret pannen med en metallhakke, men ennå lever? Disse spørsmålene bør enhver som avfeier selfangsmotstanden spørre seg. For som alle andre pattedyr, kan selvsagt selen også både føle og uttrykke lidelse, panikk og skrekk. Men dette oppdager man ikke, hvis man har bestemt seg for å se en annen vei.
Studier utført av veterinærer har vist at sel risikerer å flås levende. Etologisk kunnskap tilsier at de unge selenes frykt er ekstrem, der de er fanget på isen og nedslaktingen pågår rundt dem. De kan ikke engang kjempe for livet der de ligger uten å kunne røre seg, fordi evolusjonen har skapt dem forsvarsløse i denne sårbare perioden mens de ennå er unger.
Selfangst utføres for pelsens skyld. Enten for den globale pelsindustrien med industriell nedklubbing av seler på isen og produksjon av kåper, leketøy eller souvenirer, eller for trofé-preget selfangst-turisme hvor skinnet som pynt er målet for jegeren. Selskinn er ikke lenger en vesentlig del av motebildet, men forsatt drepes sel, og den som bruker selprodukter fremmer en bokstavlig talt blodig mote.
Kilde: Noah
