Morsmålopplæring i tegnspråk for KODA (Barn av døve foreldre)


Til: Regjeringen

Tegnspråk er i vinden igjen. Vilde Winge vant alles hjerte med sin flotte og sjarmerende opptreden på Norske Talenter fredags kveld. En 13-årig KODA, altså et hørende barn av døve, fikk flere KODAer til å bli stolte av foreldrenes språk. Det språket er også deres språk. Dette er en minoritetsgruppe, og de er hørende barn av døve foreldre, og kalles altså KODAbarn (Kids Of Deaf Adults). De har aldri hatt noen rettigheter til tegnspråkopplæring, slik som for eksempel barn med samiske foreldre har rett på morsopplæring i samisk. Det har vært litt snakk om tilbud for denne gruppen tidligere, men så langt er ingen konkrete forslag til opplegg lagt på bordet.

Det er nå bestemt at tilbudet til søsken til hørselshemmede barn må bestå og utvides via Statped, noe som er kjempepositivt. Hørselshemmede barns organisasjon (HHBO) mener også at alle som ønsker å lære seg tegnspråk i skolen burde få den muligheten og har satt i gang en underskriftskampanje ”Tegnspråk som fag i skolen”. Det hadde vært supert om alle elevene i norsk skole kunne lære seg håndalfabetet og nok tegn til å kunne gjennomføre enkel kommunikasjon med døve.

KODAer trenger et annet tilbud, fordi mange av dem allerede har grunnleggende ferdigheter i å kommunisere med døve og behersker mer eller mindre tegnspråk fra før. Morsmålet til flere av KODAbarn og unge er tegnspråk. KODAbarns ferdigheter i NTS varierer i stor grad, og de er sårbare for å ikke få mulighet til å utvikle språket godt nok til å kommunisere flytende med sine foreldre. For en uke siden skrev jeg et innlegg til Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sin side på Facebook, og ba om at han måtte ta KODA i betraktning når det gjelder tegnspråkopplæring. Du kan klikke her for å lese innlegget. Innlegget er blitt delt minst 70 ganger. Flere har kommentert innlegget og jeg har klippet ut noen av sitatene som beskriver hvilke utfordringer KODAer og deres foreldre møter. De personer det gjelder har gitt samtykke til deling.

Det er sterke ord og de gir oss noen tanker om hvor viktig det er at denne skjulte gruppen blir løftet frem og at de får tegnspråkopplæring og blir stolte av språket som blir brukt hjemme, heller enn å knytte det til skam, frustrasjoner og kommunikasjonsvansker. Hørende barn av døve foreldre har også rett til å kommunisere fritt og uanstrengt med sine egne foreldre!

Nettopp av den grunn setter jeg, som døv mor til to KODAer, i gang denne underskriftskampanjen om morsmålsopplæring i tegnspråk i norsk skole. Skriv under på kampanjen og del videre! Jo flere saker vi får frem om tegnspråkopplæring i skolen for flere ulike grupper, jo sterkere står vi i denne kampen.

Med vennlig hilsen

Siv Fosshaug

En 20-årig CODA (Children of Deaf Adult)
Det er skikkelig upraktisk å slite med å kommunisere med sin egen mor. Ikke få leksehjelp, ikke kunne fortelle om hva som skjer på skolen, i vennegjengen, ikke kunne forklare hvorfor man liker den eller den middagen ekstra godt osv... Jeg tenker det er noe i systemet som svikter når jeg kvier meg for å bruke det lille av tegnspråk jeg kan, nettopp fordi det er så lite at jeg nesten like godt kunne ha funnet frem penn og papir. Jeg husker at jeg som barn alltid syntes det var så urettferdig, dette med språk og hørsel. Det er jo ikke mammas feil at hun ikke kan høre og det var jo ikke min feil at jeg ikke kunne tegnspråk. Allikevel kjente jeg sjalusien stakk like godt hver gang ei venninne fortalte noe om en samtale de hadde hatt rundt middagsbordet hjemme hos henne. En samtale om noe helt hverdagslig - kanskje noe så trivielt som hvordan det hadde vært på SFO den dagen. Eller om at bestemoren hadde skrevet ned oppskriften på hennes berømte kjøttkaker og at de tenkte å prøve den dagen etter. Eller at lydboken de hadde lånt sammen måtte leveres tilbake i løpet av uken. Slike samtaler hadde ikke vi. Ikke fordi mamma ikke prøvde, tvert imot! Mamma prater nemlig som et vaskeekte hørende menneske. Nei, problemet lå i at vi ikke kunne svare på et språk hun forstod (uten store og meget frustrerende vansker, samt generøse mengder med tid). Vi hadde mange fine samtaler, men de var så mye mer tidkrevende, strevsomme og sjeldne enn de burde ha vært. Jeg kan se for meg at det kan ha vært litt som å ha permanente babyer i ny og ne, det å ha barn som bruker et språk man ikke kan høre. Men les meg rett her: jeg har aldri syntes det har vært urettferdig at akkurat min mamma er døv. Det eneste som har plaget meg er at jeg har måtte kjempe for å uttrykke hvert eneste ord slik at hun kunne forstå det; prate tydelig nok, bytte til østlandsdialekt, sette av 10 minutter for å fortelle om en liten hendelse på bussen som ellers ikke ville tatt mer enn noen øyeblikk. Jeg har som 20-årig satt meg som mål å lære meg tegnspråk - sånn helt på ordentlig - fordi jeg ser meg nødt til å gjøre det. Fordi jeg i likhet med mange andre mennesker trenger mammaen min. Både som 5-åring og som 20-åring. Men da må jeg faktisk kunne prate med henne på et språk det er fysisk mulig for henne å oppfatte.

En 25-årig CODA
Jeg har selv døve foreldre. Jeg har vært heldig, jeg har kunnet uttrykke meg selv og diskutere alle slags temaer- på tegnspråk. Jeg vet av erfaring at det ikke er tilfelle for alle CODAbarn. For noen holdes kommunikasjonen på et overfladisk plan- noe som er trist for både foreldrene og barna selv. Å ha døve foreldre betyr ikke nødvendigvis at man automatisk behersker tegnspråk godt nok. Med ”godt nok” mener jeg muligheten til å uttrykke seg selv- og forstå hverandre, på alle plan. For å utvikle en trygg tilknytning til andre mennesker, trenger vi et godt utgangspunkt. Vårt viktigste utgangspunkt er tilknytningen og relasjonen til foreldre og omsorgspersoner. En essensiell del av tilknytning krever felles språk, for å kunne kommunisere. Som en konsekvens av mangel på kommunikasjon i hjemmet, KAN det oppstå asymmetriske relasjoner. Der den ene parten, ofte døve foreldre( pga de ikke har mulighet til å oppfatte lyd), ikke har mulighet til å ta det samme ansvaret for kvaliteten på relasjonen og innholdet i den- hvis ikke barna selv behersker tegnspråk. Derfor mener jeg det er viktig å tilby KODAbarn tegnspråkopplæring.

En døv mor
Jeg deler gjerne en hverdagssituasjon som mange KODA-foreldre sikkert kjenner seg igjen i. Jeg har to små jenter, 3 og 5 år, og både jeg og min samboer er hørselshemmede. Hver dag kommer de hjem fra barnehagen, hvor de har lært nye ord, navn og historier som de vil dele med oss. Det er ikke lett for dem å fortelle oss alt, når de kun har lært det på talespråket. Det hender at vi sliter med å lære våre barn tegn for bestemte ord, når vi ikke kan oppfatte hvilke ord de sier. De er fortsatt små, og kan ikke skrive ned ordet. Det oppstår misforståelser. Det skaper frustrasjoner hos barna. Vi prøver hele tiden å komme i forkant, blant annet å prate med barnehagepersonalet etter endt dag. Tenk deg hvor fint det hadde vært for barna hvis de hadde fått tegnspråkopplæring i naturlige omgivelser i barnehagen, og komme hjem og fortelle om sin dag uten noen form for språkhindringer eller misforståelser.



Støtter du denne kampanjen?


Ja, jeg vil skrive under

Oppdateringer

Ingen oppdateringer publisert ennå

Få varsel når eieren skriver oppdateringer

Kommentarer

866 underskrifter hittil!

Opprettet av
Siv Fosshaug
09.02.2017
Område
Hele landet

Underskrift.no er ikke tilknyttet kampanjen, kampanjens eier står ansvarlig for innholdet.
Klikk her dersom du finner kampanjen upassende eller støtende

Lik Underskrift.no på Facebook



Nyeste underskriftskampanjer



Siste oppdateringer


Underskrift.no - Norges største på underskriftskampanjer siden 2006
Vilkår og personvern

Sjekk også:
pCast - Podcast oversikt | Mediamakeriet - Webdesign i Fredrikstad