Diacetylmorfin i LAR, kontra legalisering...
De siste dagene, og årene, har vi sett fremveksten av en ny narkotikapolitisk retning ta
form.
Dessverre så fremstår debatten også, i all sin tydelighet, som en kamp mellom de som
tidligere hatt fått herske dette feltet nær sagt uimotsagt, moralistene/synserne, og de som
nå har begynt å ta opp kampen, de vitenskapsbaserte og nytenkende s.k. liberalistene.
Den store forskjellen i dagens debattklima, er kravet om vitenskapelig holdbare belegg,
før man inntar en posisjon i debatten, samt at man har kunnet innhente nye
forskningsrøn fra land som har hatt en mer
pragmatisk holdning til behovet av en
ruspolitikk som faktisk medfører til en mindre sosial misær, og reelle resultater, samt at
man har ønsket å møte sykdommen narkomani på sykdommens egne premisser.
Som vi har kunnet forvente, så har denne "nye" tilnærmelsen også gjort en
forskjell i hvilke forventninger man har kunnet forvente å ha til
resultater.
Sveits har tradisjonellt hatt en konservativ holdning i møtet med narkomanien, og det
medførte til at man tilslutt at man hadde malt seg inn i et hjørne, der ungdommen hadde en
dødsfelle midt iblant seg, med heroin, kokain og cannabis allment tilgjengelig i nær sagt
alle større byer. Det samme var tilfellet i Danmark, Nederland, Tyskland og England.
Dødstallene økte opphøyd i sin egen potens, på årlig basis. Noe nytt måtte gjøres.
Her i Norge forefaller det som at synsingens og moralismens tid, enda ikke helt har fått
vike. Og disse holdningene fortsetter å ta liv i sin uforstand og virkelighetsfjerne natur.
Siste utskudd på stammen skulle vise seg å være Thomas Breen og Bent Høie, som
fortsatt ikke klarer å se at diacetylmorfin i behandlingsøyemed kan være et nyttig
verktøy i bruk innenfor de rammer som LAR og lignende organisasjoner, kan gi.
En narkoman i behandling kan være 10 liv reddet i fremtiden. For ikke å snakke om det
økonomiske aspektet ved dette.
Alle vi som forstår betydningen av og kunne betrakte sykdommen narkomani, utfra
epidemologisk perspektiv, vi ser nyttevirkningen av å kunne bidra til en begrensing av
de bestående arenaer for overføring av smitte.
For å kunne begrense disse arenaer, så må man gjøre en av to ting; enten isolere alle
som har smitten narkomani mot de som er mottakelige for den, og/eller begrense situasjonen
som oppstår i forkant av overføring av smitte, gjennom å rendyrke opplevelsen av narkomani
som en epidemisk sykdom som må overføre sin smitte for å kunne opprettholde sin sykdom.
Med dette mener jeg at en narkoman behøver hele tiden underholde sin sykdom for å ikke bli "enda sykere",
og a det gjøres gjennom å viedereutvikle sykdommen, og da gjennom å selge narkotika,
pådra seg nye symptomer som kriminalitet og annet som rammer omgivelsene.
Samfunnet har til idag, ikke maktet å se eller gjøre noe med disse mekanismene,
mye takket være disse samme moralistene og synserne, som ikke har hatt evnen
til å se bortenfor sine egne fordommer, og innse at noen andre kanskje sitter med
bedre svar på denne komplekse problematikken, enn det de selv sitter inne med.
Det ligger i situasjonens natur.
Nå har man forsøkt med deres metodikk siden dette problemet oppsto samfunnet vårt, siden 50-60 og 70-tallet.
Det har ikke virket.
Og det vet vi alle konsekvensene av. Det dør 300 mennesker hvert eneste år,
og slik vil det sannsynligvis fortsette, men allikevel ønsker noen å fortsette og
gjøre mer av det samme...
Vi kan ikke anta at sykdommen vil endre sin natur, bare fordi vi velger å håpe på det.
Og i mellomtiden som man sitter å håper, så vil den fortsette å skjørde sine nye offer, like mange som før,
bare fordi man velger å ikke handle annerledes, på sykdommens vilkår!
Nå har vi andre nasjoners resultater og kunne bruke i oppbygningen av vår egen rusomsorg. Og Gud vet at vi må bygge en
omfattende og nyansert rusomsorg, for å stoppe denne dødens dans, vedlikeholdt av synsere og moralisters synsbedrag.
Derfor er det ingen begrensninger å se i forhold til og bruke nye og flere verktøy i
kampen for disse syke menneskers liv, og i kampen for de fremtidige symptombæreres liv.
Dersom diacetylmorfin kan forhindre spredningen av10% eller 5% av de som i fremtiden ellers ville dø
i sykdommen, så er metoden verdifull!
Og ellers så vil denne typen medisiner også bære med seg en forventning om forsterkning
av det nåværende LAR.
Høyre har selv vært et av partiene som har stått i veien for økte bevillinger
til dette, så da er det bra frekt og komme og legge dette til grunn, for at man ikke skal innføre fler medikamenter.
Evangeliesenteret og lignende behandlingsteder, har ytterst marginell effekt og gjennomslagskraft.
Vi behøver alle verktøy tilgjengelig i kampen mot denne dødelige sykdommen.
En lignelse jeg selv ofte bruker, er; hadde et fullt jumbojet ramlet ned fra himmelen vært eneste år pga for korte vinger,
som man ikke ville bygge fordi det ser stygt ut, så hadde det blitt skandale.
Men at rusomsorgen ikke fungerer og like mange dør, pga for små bevillinger og en amputert verktøykasse,
fordi det er umoralsk å bruke dem...DET ER OK, LIKSOM?
Nei du, kom igjen, to tankefeil blir IKKE en rett!
Nå bør vi endelig ta grep og sørge for en KOMPLETT verktøykasse til bruk mot denne DREPENDE sykdommen; Opiatavhengighet behandles i mange tilfeller med OPIATER, siden selve rusmiddelbruken ikke er annet en del av SYMPTOMENE på den underliggende sydomstilstanden!
