Vi hører år etter år at det foreslås nedleggelse av de små barnehagene. Familiebarnehagene og avdelingsbarnehagene legges ned en etter en. 2 avdelinger i gangsåstoppen barnehage er i år foreslått nedlagt, lillebror og åkervika. Datteren min går på lillebror. Et hus med 15 barn og 5 voksne som vi føler oss veldig trygge og ivaretatt hos. Jeg hadde store vanskeligheter med å sende datteren min i barnehagen så tidlig i livet, men under så små, nære og trygge forhold gikk det bedre enn jeg kunne forestille meg. Nå trues den tryggheten.
Det at jeg er et høysensitivt menneske som hadde en del ekstra behov for trygghet og oppfølging i barndommen gjør nok at jeg brenner ekstra for denne saken. Jeg har sett med egne øyne viktigheten av å bli sett.
De fleste barn starter i barnehagen når de er 1 til 2 år. Hele 80% faktisk.
Så ufattelig mange dyktige mennesker er ikke i arbeid i dag fordi de ikke har fått nok oppfølging i barndommen. Enorme deler av barndommen foregår i barnehagen. Enkelt regnestykke?
Alt kan ikke skyldes på barnehagene, men slik bemanningen er og har vært i lang tid i særlig de større barnehagene, kan man si med absolutt sikkerhet at det er en stor bidragsyter til alle helseproblemene vi står overfor idag. Ikke bare for barna, men for ansatte og bekymrede foreldre like så.
Hvor mange mennesker må slite seg gjennom et liv som misforstått og oversett fordi det ikke er fagpersoner nok til å se dem, og fordi det rett og slett ikke er plass til dem i en hektisk hverdag? Det er ikke rom for å se dem, tilpasse seg dem å hjelpe dem å finne sin plass. Når skal vi innse at verden aldri kommer til å gå fremover på denne måten. Vi går glipp av så mange fantastiske mennesker fordi vi skaper en verden hvor vi må skrike høyest for å bli hørt. Det er ikke alle som er laget for å skrike etter oppmerksomhet. Skal vi fortsette å drive fram en verden hvor det er sånn det fungerer?
Vi vet med sikkerhet at det å satse på barnas helse helt fra start vil utgjøre enorm forskjell, vi vil spare penger i det lange løp. Færre helseproblemer, flere mennesker i arbeid. Det sier seg selv.
Fremdeles tenker vi penger. Hva kan gi økonomisk vinning her og nå. Det største skal bli større og effektiviteten skal måles enda mer. Glem at dette vil koste oss i det lange løp.
Er dette en utvikling vi vil ha? En utvikling hvor vi som foreldre verken skal ha noe å si eller noe å velge mellom lengre? En utvikling hvor vi sier at de som har andre behov bare må tilpasse seg eller dra hjem?
Minst 20% av befolkningen er høysensitive (har et særlig sensitivt nervesystem). Dette er et personlighetstrekk vi ikke kan overse. Så kan vi legge til alle med andre spesielle behov. Ulike former for funksjonshemninger, adhd og generelle adferdsproblemer av ulike grunner, og mer til. Det utgjør ganske mange barn. Mange av disse barna vil slite med å bli plassert i en stor barnehage.
Vi trenger de små barnehagene. Vi trenger stabilt personale, mindre og mer oversiktelige forhold rundt oss, mindre inntrykk, mer fleksibiltet og tilpasningsmuligheter, mer kontakt menneske til menneske.
Dette opplever vi i de små barnehagene. Det betyr ikke at man ikke kan oppleve dette også i de store barnehagene, det betyr bare at alle ikke er laget for så store forhold.
La det være plass til oss også.
