Omlag 550 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år, noe som tilsvarer 1-2 menneskeliv hver dag. Bare de siste 6 årene er antallet pasientrom redusert fra 15.000 til 5.000.
En av tre får psykiske problemer i løpet av livet. Vil du gamble på at hjelpen er der når du trenger den mest? Hva om dette hadde vært din far, din mor, din søster, din bror, din venn eller andre som står deg nær?
Hva ville du føle da når du ser og opplever at den du er glad i ikke får den hjelpen h*n trenger?
Hvordan ville du oppleve det hvis du selv en dag ender opp med å trenge psykisk hjelp, som du ikke får eller er tilstrekkelig? Svaret er det samme - du ville kjenne på hjelpesløshet, maktesløshet, fortvilelse og håpløshet.
Selvmordsforsøk er en type villet egenskade, hvor formålet i større eller mindre grad er å avslutte eget liv. For mange er det et uttrykk for ønske om hjelp til forandring av problemer som oppleves mer eller mindre uløselige. Det er vanlig å oppgi både ønske om hjelp og tanker om å dø, og ved nærmere samtale vil de fleste selvmordsforsøkere fortelle at ønsket om å få hjelp er det sterkeste.
Når du sier til din psykolog at du ikke klarer å leve med dine problemer lengre, og trenger hjelp for å overleve, og får da til svar at hvis du ønsker å ta livet ditt, så er det ditt valg, din handling og ditt ansvar.
Er det slik vi ønsker at det psykiske helsetilbudet skal være i Norge?
Du vet du trenger hjelp og du er klar til å ta i mot hjelp, men får ikke den hjelpen du trenger for å få orden på livet ditt pga. kapasitet og økonomi.
Det du får tilbud om er 1 time poliklinisk behandling i uka eller hver annen uke.
-------------------------------------
«Psykiatrisk pasient med livet som innsats"
Vi vil påstå at ethvert menneske søker bekreftelse, bekreftelse på seg selv, sin verdighet, sin eksistens, bli sett, hørt og ikke minst respektert.
De flotte ordene og tiltakene for å opprettholde en god pasientflyt innenfor psyk. helsevern, kan for enkelte av oss oppfattes som et siste dytt mot å bli et navn på den dystre selvmordsstatistikken. Vi trenger ikke hverken føle eller høre at vi er i veien, det klarer vi utmerket godt på egenhånd. I mange tilfeller er det en altfor rask utskrivning, uten spesiell oppfølging når pasienten kommer hjem, noe som gjør ekstremt sårbare mennesker sykere. Dette er med på å skape kronikere og svingdørspasienter. Vi opplever hver uke at det er de samme pasientene som blir lagt inn, igjen. Hadde de/vi fått tid og behandling nok ved første innleggelse, så er sjansen stor for at vi ikke hadde kommet tilbake. Bare i løpet av neste ukes tre første dager vil det fra Tiller DPS bli utskrevet 5 pasienter som er rent suicidale eller med suicidale tanker. Det er blitt sagt fra ledelsen at pasientene på Tiller DPS skal være med på å forme sin egen behandlling og hverdag. Standard innleggelstid på 3 uker er blitt satt for å gi pasienten forutsigbarhet så tidlig som mulig, mens det for pasienten kan være alt det den tenker på. Livredd for hva dagene etter utskrivelse vil bringe. En god behandlingsstatistikk er viktigere enn god helse hos den enkelte pasient. For hver gang et individ blir lagt inn, for så å bli utskrevet etter kort tid, telles man ikke som samme person som hadde innleggelse for en knapp mnd. siden. Da begynner man å telle på nytt, statistikken ser bra ut på papiret og da oppnår avdelingen ros for at de er så dyktige og effektive. Helt hårreisende egentlig.
Vi er ingen bacheloroppgave som må være ferdig til jul eller påske.Hadde vi brekt begge beina så hadde det vært en selvfølge at vi hadde fått gipset begge to, vi hadde ikke blitt sendt hjem med ett brekt bein.Hadde vi fått hjertestopp så ville vi ikke måttet vente i 2-3 dager p.g.a resusser. da hadde behandlingen blitt satt i gang med en gang. Vi er psyke mennesker med forskjellige skader og behov, og en kortsiktig og hurtig "reparering" gir på sikt langvarig psyke mennesker. I dag har tid blitt en luksusvare. Pasientene ved denne posten er inne i en fase i livet hvor tid er det eneste vi virkelig har. Nå har vi ikke det engang, i effektivitetens navn. Vi blir mer redde, usikre og syke. Dette gavner ingen, hverken oss pasientene, de ansatte, pårørende eller samfunnet forøvrig.» Lite ante vi at en markedsinspirert styringsform så til de grader skulle ta over AS Norge, spesielt innenfor helsesektoren. Å være pasient i Norge i dag – både innenfor psykiatrien og somatikken – oppleves av flere som en dobbel belastning. Ikke nok med at en har blitt syk, men man skal i tillegg slåss for å bli behandlet som et menneske, og ikke en byrde eller vare, som en pakke uten innhold – bare «papp og papir». Skal man bli sett, må man være tydelig, men hvor tydelig kan et menneske i dyp krise være, annet enn gjennom sin egen smerte. Hos mange finnes ingen stemme, bare tause smertefulle skrik. For mange er det å leve en av livets største utfordringer, og det er når disse utfordringene tar helt overhånd at en virkelig trenger hjelp. Budsjetter som skal overholdes er blitt viktigere enn pasienten sitt beste. Det som teller i dag, eller der hvor hovedfokuset er, er den direkte linjen fra behandler til overordnet, som igjen etterstreber å være best i sin pålagte/selvpålagte gullkantede direktelinje til Helsedirektoratet. Innleide konsulenter - gjerne økonomer - legger i dag føringen for rammen rundt pasienten. Og da snakker vi ikke om trygge rammer, men livsfarlige rammer som maner til bruk av minst mulig tid, type behandling og oppfølgning - i inntjeningens og effektivitetens navn. Pasienten er lagt ut på billigsalg, en vare som ingen egentlig har råd til å kjøpe, men gjør man sluttsummen på fakturaen så liten som mulig. I dag skal alt være målbart. Antall liggedøgn pr pasient er underliggende for alle avgjørelser som blir tatt, for eksempel i forhold til utskrivelse, og ikke pasientens helbred. Fokuset er flyttet fra hva som er til det beste for individet, over til hva som tar seg best ut på budsjettet. Vi vet det er mange ansatte innenfor helsesektoren som føler seg bakbundet av denne målemanien. De får ikke gjort jobben sin på en forsvarlig måte. All rapportering tar unødvendig mye tid, dyrebar tid som egentlig skulle ha kommet pasienten til gode. Det er lite rom for egne vurderinger, bruk av skjønn og opparbeidet kompetanse hos de ansatte. Å stadig skulle overholde budsjettet legger store belastninger på de ansatte, det begrenser deres tid og fratar dem muligheten til å hjelpe på en forsvarlig måte. Det er utrolig mange dyktige ansatte innenfor helsevesenet som dessverre blir dupert av en ledelse som kun har et målbart fokus.
Hvor ble det av fokuset på pasienten? Hvor ble det av den livsviktige tryggheten og forutsigbarheten. Hvor er alle de varme hendene, nærheten og tryggheten som det tar tid å bygge opp. Hvor ble det av rommet for alle spørsmålene man før kunne stille i sin redsel og usikkerhet? Hvor skal man rette tilliten, om det i det hele tatt er grunnlag for noen. Det er satt bestemte kriterier for om man skal få være på en post eller ikke – et uniformert behandlingsopplegg - og om man ikke profitterer på den rette måten under oppholdet, så er det rett ut. Hvor gjennomførbart og utholdbart er dette for den psyke? Er dette preventivt for å forhindre videre psykdom? For å forhindre nederlagsfølelse, skam og redsel? Det er tre nøkkelbegreper som så absolutt må ligge til grunn for enhver behandling, som må være på plass for pasientens vei mot tilfriskningen, og disse er; TRYGGHET, FORUTSIGBARHET OG TILLIT. Opplever man som bruker at disse elementære elementene ikke er på plass, så blir det heller ingen eller lite bedring å spore hos pasienten. Dette er like viktig både innenfor psyke som soma.
Flere poster drives uten tvil med forskjellsbehandling, og maktovergrep. Vi har ved flere anledninger lagt merke til at dette spesielt gjelder for psykiatere og overleger – klinikerne med sin kliniske hjerne. Arrogante, ignorante og maktsyke mennesker. Jeg snakker selvfølgelig ikke om alle, men de finnes. De som sitter med makten innenfor hjelpeapparatet kan rett og slett være med på å underskrive ens dødsattest. Hva har David å stille opp med mot Goliat? Uansett hvor syk du måtte være, og uansett hva du måtte slite med i møte med helsevesenet (ved innleggelse) , så er noe av det første som blir vurdert etter at du har satt dine bein, eller krøpet inn på dine knær; din utskrivelse. Dette presset/maset fortsetter til du nesten blir kastet ut. Hva er så egentlig en akuttpost/døgnavdeling – hvem er den for – og hvilke kriterier må man oppfylle for å gjøre seg «fortjent» til et opphold? Er ikke det å SE pasienten en absolutt hovedoppgave? Det er ikke tatt høyde for personlige behov, pasienten blir ikke sett, og langt mindre forstått. Det dreier seg tross alt om individuelle og subjektive opplevelser av påkjenninger. Prioriteringen er riv ruskende gal. All sunn fornuft tilsier at mennesket kommer først, så «flinkheten» til de ansatte og ansvarshavende, og så helt til slutt; sluttsummen. De ansatte må våge å se for å forstå. Det finnes ingen identiske erfaringer, fordi det ikke finnes identiske mennesker. Det må være rom for å bruke skjønn, og å stole på egen kompetanse. Det finnes ingen enkel løsning på et sammensatt problem. Pasienten må få lov og tid til å prøve å sette ord på det h*n strever med for å skape mening i kaoset. Man blir fastlåst i sine egne psykiske problemer når man ikke får hjelp fra noen. En kan ikke puste varm livgivende pust inn i et psykt menneske, for så å sende h*n hjem med lappesaker som til en sykkel. Man kan ikke lappe på en livskrise. Nå gjelder; makt foran ansvar, regelstyring, mindre humanisme, mindre skjønn og mindre kreativitet. Hvor lenge skal disse nye «hodene» (innleide konsulenter) få eksperimentere før det innses hvilken skade som blir gjort? Det er bare innse det, det er pengene som rår.
1/5 av de som dør årlig i dette landet, dør innenfor psykisk helsevern (som innlagt). Dette er nesten en dobling på fire år (innhentet fra nrk.no i 2011). Skal det nå få gå så langt at dette blir mere regelen enn unntaket? Hvor mange flere skal dø ved egen hånd, bare fordi de ikke oppfyller satte kriterier, eller fordi ventelisten på å få hjelp er så lang. I dag går Distrikt Psykiatrisk Senter (DPS), poliklinisk behandling, ambulerende team, ACT og oppfølgning i kommunene foran liggedøgn. Disse tilbudene passer ikke for alle, overhodet ikke, men det er det ikke tatt hensyn til. For så lenge antall liggedøgn går ned er alt fryd og gammen – for budsjettet. For å kunne hjelpe pasienten på sin vei mot et levelig liv, er det livsviktig å se pasienten. Forstå hennes eller hans fortid, symptomer og enorme smerte, sette det sammenheng. Med utgangspunkt i dette bør det i den grad det er mulig, å skreddersy en behandling som kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Dette er preventivt!
Alt skal være så effektivt, så innbringende og målbart i dag. Og som en konsekvens av dette drives det nå i utstrakt grad kun symptombehandling innenfor psykiatrien, via medisinering. Også er det alle disse diagnosene som stemples like lett som et frimerke på postkontoret. Det kommer stadig nye, og de blir alle brukt flittig. For noen riktig, men for mange belastende feil. Få slutt på diagnosekåtheten! Alle behandles likt, utifra satt diagnose og ikke individuelle forskjeller og behov. Vi er aldri, aldri bare en diagnose eller et knippe med symptomer. Asylet (friplassen) hvor man før fikk, og til tider måtte bruke tiden på å bli frisk er borte, de legende samtalene, de mellommenneskelige relasjonene og vekslene man kunne dra av hverandre som pasienter er snart smuldret bort. En må få tid til å utforske seg selv, gjerne i samhandling sammen med andre. Det må finnes rom for enkeltindividet, kontra hendelsen.
Symptomene kan være de samme, eller vidt forskjellige på de samme traumene, men det er ikke det som er poenget. Poenget er å hjelpe HELE mennesket, ta fatt i materien, bruke tid, skape gode relasjoner og tillit, forståelse og respekt. Det er der jobben ligger, både for pasienten og behandler. Da først kan man virkelig snakke om å bli behandlet. Kan ikke hver enkelt behandler lengre bruke skjønn, stole på sin egen erfaringskompetanse og bruke sunn fornuft til det beste for pasienten? Eller har det blitt tryggere å befinne seg i en brekende saueflokk med ett hode som kun svarer til «bonden» les; helsedirektoratet. Skulle noe gå galt så legger de skylden på hverandre, ingen tar ansvar. Belastningen på de ansatte er blitt mye større, og mange av de som virkelig brenner for faget sitt – brenner ut. Når sluttsummen blir viktigere enn pasienten, så spør vi oss selv om den enkelte ansatte sin yrkesetikk og moralske kompass er forsvunnet.
Vi ønsker oss så inderlig en plass hvor vi som sliter med traumer, og som befinner oss i en dyp livskrise, igjen kunne få en plass å være for å bli leget. Få bruke den tiden vi trenger, få nyttegjøre oss et tilbud myntet på respekt, omsorg og forståelse for hvert enkeltindivid sine skader og behov. La pasienten få være med på å sette føringen for sin egen behandling gjennom sin spisskompetanse på seg selv. Ordet traume er ikke en helhetlig kategori. Det må finnes ydmykhet ovenfor nyanser. Går man ikke i dybden, vil det vonde, og onde, alltid vende tilbake.
Stripper man vekk det totale fokuset på alle diagnosene (som vi vet kan være gode verktøy), ren symptombehandling, den overdrevne medisineringen og målemanien, så sitter man igjen med det aller viktigste, det aller helligste, det det til syvende og sist handler om; nemlig å være et TILSTEDEVÆRENDE EMPATISK MEDMENNESKE.
«When humans need help, it helps to be human».
Bodil Nordgaard og Jan Roger Eriksen
