Innspill til kulturdepartementet fra Dokumentaristene
Norsk dokumentarfilm gir vesentlige bidrag til samfunnsdebatten, har et stort publikum på TV, internett og kino - og hevder seg stadig sterkere på internasjonale festivaler. Dokumentarfilmskapere med internasjonalt potensial finnes i alle landets filmregioner, og kjønns- og aldersbalansen er god.
Dokumentaristene er langt fremme i bruken av nye medier innen forteller- og distribusjonsplatformer.
Suksessens bakside: De færreste dokumentarister kan leve av sitt yrke.
I kulturløft 2 fikk spillefilmen et løft som monnet. Et tilsvarende løft for dokumentar i kulturløft 3 vil sikre:
• støtte for den delen av det uavhengige produksjonsmiljøet som har størst publikum
• utvidelse av vårt allerede store internasjonale nedslagsfelt
• en trygging og profesjonalisering av arbeidsplassene i bransjen
• styrke vår kreativitet og våre mangfoldige uttrykk
En satsing på dokumentar er den beste måten å løfte den norske filmbransjen som helhet.
Distribusjon og innkjøp av dokumentar
Film og TV generelt - og dokumentar spesielt - er blant de viktigste meningsbærere og kulturformidlere til et bredt og sammensatt publikum. Dokumentarer med relativt lave seertall kan få stor innflytelse gjennom å treffe beslutningstakere i samfunnet, og dermed føre til endring.
De viktigste visningsplatformene for dokumentar er først og fremst TV, men kino- og festivaldistribusjon kan også være viktig når det gjelder å skaffe interesse og oppmerksomhet. DVD-distribusjon forsvinner gradvis og blir erstattet av nettdistribusjon og VOD (Video on demand).
I økende omfang spesialbestiller TV-kanalene visningsrettigheter for relativt lave summer. Dette er en viktig del av bildet, og til syvende og sist et politisk valg: Synes staten det er greit at mediebedrifter de eier og/eller gir konsesjon underbetaler?
Produksjon av dokumentar
Selv om dokumentarfilmen har status som meningsbærer, er satsningen på dette kulturutrykket relativt sett svak sett i forholdt til annen samfunnsrettet kulturformidling som gjennom etablerte institusjoner helt eller delvis er statsstøttet med stor forutsigbarhet.
Normalt koster en fullfinansiert dokumentar fra i underkant av én til tre millioner. De mest ambisiøse serier- og enkeltdokumentarer kan unntaksvis beløpe seg til 10 millioner - sjelden mer - alt etter utviklingstid og produksjonsapparat som det er behov for. Slik det er nå legger altfor ofte produsenter, regissører og øvrige fagfunksjoner ned stor egeninnsats i både utvikling og produksjon av filmer. Filmskaperne tar derfor ofte en uforholdsmessig stor risiko.
Alternative fortellerformer
Dokumentarfilmbransjen ligger langt fremme i bruk av transmediale virkemidler. Distribusjon via internett gjør at at flere dokumentarfilmskapere får øynene opp for nye måter også å fortelle historier på. Nettverksbygging (mellom f.eks. forlag, avishus og filmselskaper) blir viktig for fremtidens film- og medieproduksjon. I cross-media distribuerer man dermed til flere plattformer enn TV og kino.
Demografi i dokumentarfilmmiljøet
Kvinneandelen er på i overkant av 40%, mot spillefilmens ca 18%.
Dokumentarproduksjon har god og profesjonell regional dekning, og det er vitale dokumentarfilmmiljø i alle filmregioner.
Dokumentaristene har omfattende samarbeid med andre filmskapere nasjonalt og internasjonalt.
I 2009 fikk dokumentar 8% av filmstøtten. Det er en positiv utvikling at beløpet idag utgjør i overkant av 10%.
Mye gjenstår
Skal norsk dokumentar fortsette å levere nasjonalt og internasjonalt, og helst komme opp på et enda høyere nivå, må den profesjonelle bransjen få større forutsigbarhet. Romsligere budsjetter gir mer tid og mulighet for bedre teknisk gjennomføring. Dermed økes kvaliteten, og nedslagsfeltet i samfunnet.
Kulturdepartementet oppfordres til å øke den direkte støtten gitt til dokumentarfilm gjennom NFI.
Velfungerende regionale filmsentra fører til at flere produserer dokumentarfilm, men også her er det behov for økede budsjetter.
Positiv utvikling og viktige tiltak for å bedre norsk dokumentar
“- Kritisk journalistikk av høy kvalitet er en av grunnpilarene i et demokratisk samfunn. Men vi vet at det koster å grave. Og vi vet at det ikke er viljen det står på, men pengene. Her kan staten bidra, sier Tajik. (Dagbladet, 8. mai, 2013)”
Kulturministerens ganske åpne og gjennomtenkte kulturbegrep til støtte for mer kunstnerisk og personlig dokumentar er videre svært positivt, men mye gjenstår.
1. Mer likeverdig fordeling av midler gjennom NFI. (Det lages mange spillefilmer. 25 var i sin tid målet, men nå produseres over 30.)
2. Med endrete distribusjonsmåter må etterhåndsstøtten endres.
En sviktende støtteordning: Etterhåndsstøtten virker ikke etter hensikten, mener avtroppende spillefilmkonsulent Thomas Robsahm. Ordningen belønner flopper og tviholder på kinovinduet. Her forklarer han hvorfor vi må tenke nytt. (Rushprint 22. januar, 2013.)
3. Lanseringsstøtten bør i større grad tilgodese ambisiøse dokumentarer - som ikke bare har kino som visningssted. (Det eksisterer i dag mindre beløp for lansering av dokumentar utenfor kino, men tilskuddet må høynes og gjøres mer likeverdig med tradisjonell kinodistribusjon.)
4. Det bør bli klarere regler for bruk av dokumentarfilm. TV-kanalenes ønsker om rettigheter for alle plattformer samt gratis utveksling gjennom Nordvisjonen drenerer inntektsmulighetene for produsentene. Det betales ikke forholdsmessig mer for TV-kanalens ønsker om utvidet bruk.
5. Igangsette en undersøkelse som tydelig viser mediebruk, og hvilken innflytelse forskjellig type ytringer får. Dette er et "demokratisk" prosjekt.
Vi ønsker at Kulturdepartementet skal legge rammene til rette for at norsk dokumentar kan fortsette sin positive utvikling.
