I lang tid har barnekonvensjonen vært én av få FN-konvensjoner som ikke har hatt en klagemekanisme; en mulighet for å klage til et høyere organ ved brudd på rettighetene. 22. desember 2011 ble en slik tilleggsprotokoll lagt fram og åpnet for ratifisering av medlemslandene.
Under arbeidet med tilleggsprotokollen har Norge stilt seg skeptisk og avventende. Hovedargumentet er at "en slik klagemekanisme vil svekke norsk handlingsrom". Hvorfor skal norske myndigheter ønske handlingsrom til å bryte barns rettigheter?
De sier også at denne klagemekanismen ikke er nødvendig fordi barnekonvensjonen allerede står så sterkt i Norge. Norge er et foregangsland i internasjonal sammenheng, vi er selveste fredslandet, og når ikke engang vi ratifiserer klagemekanismen, sender det ut signaler som sier at barns rettigheter ikke er like viktige som andre. Hva da med landene der en slik klagerett virkelig trengs; der barnekonvensjonen verken er så kjent eller står så sterkt juridisk sett som her? I denne saken er norske politikere nødt til å gå foran med et godt eksempel. Det er rett og slett flaut at vi ikke allerede har ratifisert protokollen.
10. mars 2012 hadde vi i URO, ungdomsgruppa til Plan Norge, aksjon utenfor Stortinget. Litt over 350 mennesker skrev da under på vår underskriftskampanje. Vi trenger flere stemmer for at barnas stemmer skal bli hørt. Ved å skrive under på denne kampanjen, kan vi sammen presse norske politikere frem til de en dag ratifiserer denne klagemekanismen. Si JA til klagerett for barnekonvensjonen du også.
Bli med på laget, la barna få klage!
