KULTURBERGEN BER OM STANS AV KINOSALGET
Vi - Kulturarbeidere og organisasjoner i Bergen Kommune - støtter synet på delprivatisering av Bergen Kino – slik det er formulert av Norsk Filmforbund, Norske Dramatikeres forbund, Norsk Skuespillerforbund, Norsk Filmregissører og Norske Film- og TV-produsenters forening Vestlandet i teksten under.
Vi ber derfor byrådet i Bergen, ved byrådsleder Monica Mæland, stanse salget av 49% av aksjene i Bergen Kino. Samtidig ber vi om at man vurdere bruk av overskudd fra kinoen til filmproduksjon i regionen. Dette siste er bl.a begrunnet i at produksjon av kinofilm sysselsetter et bredt spekter av kulturarbeidere, så som; forfattere, fotografer, skuespillere, musikere/komponister, lysdesignere, scenografer, kostymedesignere, regissører – og flere andre kunstnergrupper og kulturarbeidere. En slik løsning vil også sikre økt tilgang på lokalt produsert innhold til kulturinstitusjonen Bergen Kino, til glede for deres eiere – innbyggerne i Bergen kommune.
VERDENS BESTE KINOSYSTEM I FARE
Norsk Filmforbund v/ forbundsleder Sverre Pedersen
Norske Dramatikeres forbund v/ styreleder Gunnar Gjermundson
Norsk Skuespillerforbund v/ forbundsleder Hauk Heyerdahl
Norsk Filmregissører v/ forbundsleder Lars Berg
Norske Film- og TV-produsenters forening Vestlandet v/ leder Lars Løge
De kommunalt eide kinoene i Norge har vært en suksess i snart hundre år for publikum, filmskapere og filmbransje. Fordi kinoene i Norge i denne perioden primært har vært definert som kulturinstitusjoner har kinoene hatt som hovedmål å tilby sine eiere – den enkelte kommunes befolkning – et bredest mulig utvalg av filmer. Denne bredden i filmutvalget er en følge av kommunalt eierskap som er helt unikt i internasjonal sammenheng. Etter vårt syn er dette også en vesentlig faktor for den store filminteressen man har i Norge. En synliggjøring av betydningen av eierskap får vi ved å gjøre en sammenligning med noen av våre naboland. Ifølge Svensk Filminstitutt eier det private selskapet SF Bio nær 98 prosent av kinosetene i de 20 største svenske byene. Tilsvarende er det i Finland hvor Finnkino (et 100% svensk eid selskap) har i overkant av 65% av kinomarkedet samtidig som Finnkino kun finnes i de 10 største byene. Tall fra Film & Kino for 2010 viser at det i Sverige ble solgt 1, 7 kinobilletter i snitt per innbygger. I Finland ble det solgt 1,4 billetter per innbygger. I Norge ble det solgt 2, 24 billetter per innbygger i samme periode. Den folkeeiede kinoen synes overlegen både i utvalget av filmer, og i publikumsoppslutning sammenlignet med eiere som primært tar kommersielle hensyn.
Den bredden vi har i norsk filmkunst er bl.a. en konsekvens av at produsenter, dramatikere, skuespillere, regissører, og en lang rekke andre kunstnere og filmarbeidere, har fått gode muligheter til å vise fram filmene sine på de kommunalt eide kinoene. Og at filmene har fått lov til å gå lenge nok på kino til at mange får tid til å gå for å se dem. Det er ingen selvfølge. Norge er et lite land, med et lite publikum. Norske filmer har, i forhold til store internasjonale produksjoner, begrensede midler til markedsføring. Norskproduserte filmer er derfor i stor grad avhengig av publikums omtale av filmene for å nå sitt publikum. At de kommunalt eide kinoene historisk sett har tatt dette ansvaret på alvor har bidratt til at det i norsk filmproduksjon har vært rom for de bredt anlagte filmene og for eksperimentering i form og innhold. Det er også i denne utprøvingen filmkunsten utvikler seg.
Samtidig er det viktig å påpeke at markedsandelen for norske filmer har vært høyt de siste årene. Som eksempel kan nevnes at etter tredje kvartal i år ligger det totale kinobesøket 9,7 prosent høyere enn i fjor til samme tid, og det er de norske filmene som står for nesten hele økningen. Dette illusterer at kinoene trenger de norske filmene, på samme måte som filmene, bransjen og publikummet trenger den kommunalt eide kinoen.
Det er også viktig å påpeke at de kommunalt eide kinoene i mange sammenhenger har tatt et kulturpolitisk ansvar som går lenger enn det konsesjonsbetingelsene krever. Et av flere eksempler er Bergen Kino, som har utviklet et godt samarbeid med bl.a. Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), Nordiske Mediedager, den regionale filmbransjen og Nordisk Panorama. Dette har bidratt til et enda rikere tilbud for publikum og bidratt til å styrke filmbransjen både i et regionalt og nasjonalt perspektiv. Vi kan vanskelig finne eksempler på tilsvarende engasjement i byer hvor kinoene er eid, helt eller delvis, av en stor kommersiell aktør.
Filmskapere i Norge er avhengig av en forhåndsavtale med distributør for å motta statlig finansiering til filmene sine. Dette er en garanti for at vårt publikum (skattebetalerne) skal være sikret at filmene blir gjort tilgjengelig for dem på en god måte. Noe vi ser som svært viktig i et land der en betydelig del av filmproduksjonene finansieres av fellesskapets midler. Distributørene på sin side, har kunnet bidra til finansiering av prosjekter med kunstneriske ambisjoner med sikkerhet for finansieringen gjennom det kommunale kinosystemet og de offentlige filmstøtteordningene som i høy grad sikrer investeringene. Dette har de kunnet gjøre fordi de folkeeiede kinoene har hatt en kulturpolitisk ambisjon, og gitt visningsbetingelser som er akseptable også for private aktører som finansierer de smalere filmene.
En delprivatisering av det norske kinosystemet vil på sikt kunne føre til at én stor kommersiell aktør vil bli dominerende både som distributør og kinoeier, slik det er i bl.a. Sverige og Finland. Dette vil kunne medføre at beslutningen om hva som vises på kinoene ikke lenger vil være styrt av kulturpolitiske, men av økonomiske ambisjoner. Vi frykter at kriteriene og beslutningsmakten for hvilke norske filmer som produseres vil forskyves, og at utvalget av norske filmer blir smalere. Denne frykten er dessverre ikke ubegrunnet for det er nettopp denne utviklingen man tydelig har sett i det svenske og finske kinomarkedet ettersom monopoliseringen til SF Bio og Finnkino har utviket seg de siste 10-15 årene.
En delprivatisering av Bergen Kino vil også kunne få ringvirkninger i forhold til eierskapsstrukturen i andre kommuner, og således være et historisk vendepunkt for en nasjonal eierskapsmodell som har vært til publikums og filmskaperes beste i snart hundre år. Et slikt skifte i eierstrukturene vil også kunne føre til en undergraving av det unike norske kinosystemet der de store byene har vært solidariske med publikum i de mindre kommunene og på den måten sikret et godt og bredt kinotilbud for befolkningen også der.
I diskusjonen omkring delprivatisering av norske kinoer generelt, og av Bergen Kino spesielt, har ytringene fra fagmiljøer med inngående kjennskap til de kulturpolitiske konsekvensene vært mange. De har også vært entydig kritiske. Vi håper disse ytringene, og vår egen, kan bidra til å opplyse saken på en måte som gjør det mulig å fatte en beslutning som er til det beste for det norske publikum og et filmmiljø som sysselsetter en lang rekke forskjellige kunstnergrupper, produsenter og filmarbeidere.
Det er derfor et stort ansvar som nå påhviler byrådet i Bergen kommune, og spesielt byrådsleder Monica Mæland. Vi anbefaler dere å ta en studietur til Sverige, snakke med svensk filmbransje og lytte til de erfaringene de har gjort det siste 10-året. Vi føler oss trygge på at konklusjonen da blir som vår: delprivatisering av de folkeeiede kinoene i Norge setter verdens beste kinosystem i fare.
