Den nye dyrevernsloven – Den sikre død for hunden Rasken?
06.01.2010 får Dyrebeskyttelsen Norge avdeling Kongsberg tips om en hund som har stått bundet til en låve på en ubebodd gård med kun snø til drikke vinterstid de siste fem årene.
Dyrebeskyttelsen velger å ta affære med en gang da det er minus 32 grader der hunden befinner seg.
I samråd med politiet blir hunden hentet og innlosjert hos dyrebeskyttelsen samme kveld.
07.01.2010 får dyrebeskyttelsen et solid tilbakeslag da det blir kjent hva den nye dyrevernsloven (§32, se under) faktisk sier.
Rasken som mot alle odds er en sosial og livsglad hund, med alle muligheter for et godt liv videre hos en hyggelig familie, blir med den nye loven fratatt denne muligheten.
Loven i dette tilfellet sier at det finnes to valg. (tredje ledd §32)
Valg 1: hunden tilbakeleveres eier, da med krav om enten avlivning eller omplassering.
Valg 2: Mattilsynet overtar eierskapet på hunden, og må da avlive denne. (Det finnes ingen åpning for at mattilsynet kan omplassere hunden)
Valg 1 kan være et fornuftig valg OM eier er et fornuftig menneske, med et snev av empati for dyret.
I dette tilfelle ser vi at det ikke er tilfelle, eier vil derfor avlive et sunt og friskt dyr, som han allerede har vanskjøttet grovt de siste fem årene.
Loven sier altså at dyret ikke er et levende vesen, men en gjenstand!
Det vil ikke gi spesielt mye samvittighetskvaler for denne eieren å avlive en hund han allerede har neglisjert såpass kraftig de siste årene, det å måtte innrømme dyremishandling i form av omplassering er ikke spesielt attraktivt for denne type mennesker.
Vi krever med dette en endring av lovteksten, slik at det åpnes for omplassering av dyr fra mattilsynet i de tilfeller dette er gjennomførbart, og til det beste for dyret!
§ 32 Gjennomføring av pålegg, midlertidig ¬forvaring av dyr m.v.
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere lovs bestemmelse og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.3.
Første ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til selv å iverksette nødvendige tiltak. Dette gjelder dersom pålegg fra tilsynsmyndigheten ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt. Dette innebærer at tilsynsmyndigheten enten selv kan gjennomføre nødvendige tiltak eller la andre gjennomføre disse på myndighetens vegne. Nødvendige tiltak omfatter også avliving av dyr eller avvikling av dyrehold uten forutgående vedtak der det av hensyn til dyrene er viktig å få gjennomført tiltak raskt. Likeledes kan det vært nødvendig å avlive dyr eller avvikle dyrehold når et pålegg ikke er etterkommet, selv om dette tiltaket er mer inngripende enn det opprinnelige vedtaket.
Andre ledd gir både tilsynsmyndigheten og politiet hjemmel til etter vedtak å ta dyr i midlertidig forvaring eller sørge for at dyr får nødvendig tilsyn og stell. Dette innebærer at ansvaret for dyrene overføres til tilsynsmyndigheten. Selv om ansvar for dyr overføres, overføres ikke eiendomsretten. Hvis det dreier seg om et større antall husdyr, er det ofte ikke hensiktsmessig å flytte dyrene til et annet sted. Da kan det i stedet sørges for tilsyn og stell på stedet, for eksempel ved å leie inn røkter eller kjøpe inn fôr.
Ansvaret for dyr som er tatt i midlertidig forvaring av politiet, overføres til tilsynsmyndigheten når vedtaket stadfestes, senest etter syv dager.
Tredje ledd fastsetter at midlertidig forvaring ikke skal vare lenger enn nødvendig. Med nødvendig forstås at vedtaket må vare tilstrekkelig lenge til å muliggjøre en forsvarlig utredning av saken. Normalt bør ikke midlertidig forvaring vare lenger enn tre uker, men dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.
Før utløpet av forvaringsperioden må tilsynsmyndigheten vurdere om det vil være forsvarlig å levere dyret tilbake til eier. Dersom det etter midlertidig forvaring ikke anses forsvarlig å tilbakeføre dyrene til eier, må dyrene avlives. Dette er ikke til hinder for at dyr kan overdras til andre med eller uten vederlag dersom eier samtykker til dette. Slik overdragelse kan bare gjøres dersom det er dyrevelferdsmessig forsvarlig. Dersom vedtak om midlertidig forvaring påklages, og det er aktuelt å avlive dyret, bør tilsynsmyndigheten gjøre en selvstendig vurdering av om avliving skal gjennomføres før klagen er behandlet.
Fjerde ledd fastsetter at utgifter som følge av tiltak etter første og andre ledd skal dekkes av dyreholder. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.
Femte ledd fastsetter at politiet har plikt til å bistå tilsynsmyndigheten i forbindelse med tilsyn og vedtak.
Siste ledd er en fullmaktsbestemmelse hvoretter det kan gis nærmere forskrifter om gjennomføring av pålegg og midlertidig forvaring av dyr.
